Debatt ● Magnus Langseth
Hensikten med SFI er ikke å levere innovasjon på døra
En del bedrifter sitter og venter på innovasjon uten at de selv bidrar, skriver professor Magne Langseth, som mener at forventningene til SFI-ene må justeres slik at de stemmer over ens med intensjonen bak sentrene.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Forskningskoordinator Eivind Throndsen og Schibsted har fått mindre ut av SFI-ordningen enn de ønsket seg. Det kan skyldes at de har forventninger som ikke helt er i tråd med suksesskriteriene Forskningsrådet har satt for ordningen.
«Når vi deltar i samarbeid der det eksplisitte, overordnede målet er å bringe fram innovasjon, da ønsker vi naturlig nok at utkommet faktisk blir akkurat det», skriver Eivind Throndsen i Khrono 28. januar.
Det kan virke som om han forventer at det er forskerne i Sentrene for Forskningsdrevet Innovasjon (SFI) som skal skape nye innovasjoner, og at disse skal overleveres brukerpartnerne. Etter 16 år som leder av to SFI-sentre, ser jeg at Throndsen virker å dele oppfatning med mange andre fra næringslivet som deltar. Problemet er at disse oppfatningene ikke helt stemmer med det overordnede målet Forskningsrådet har satt for ordningen.
Forskningsrådet definerer et SFI som et aktivt og langsiktig samarbeid mellom innovasjonsorienterte, FoU-aktive bedrifter og fremstående forskningsmiljøer. Sentrene skal levere forskning på topp internasjonalt nivå. De skal ha systemer for implementering av forskningen. Men det er brukerpartnerne selv som skal omsette forskningen i nye, eller endrede produkter, tjenester, produksjonsmåter, eller måter å organisere eller markedsføre aktivitet på.
Dette krever at bedriftene har forskningskompetanse, eller forstår hvordan forskning skal brukes i deres egne innovasjonsprosesser. Da SFI-ordningen ble evaluert av Damvad Analytics i 2017, var en av konklusjonene at mange bedrifter ikke har tilstrekkelig kompetanse til å følge forskningen i et senter. Det betyr at de ikke er i stand til omsette forskningen til innovasjon i egen bedrift. Mange bedrifter har innsett dette. Løsningen for en del, er å kjøre egne innovasjonsprosjekter (for eksempel IPN prosjekter) parallelt med, og i samarbeid med forskerne i, SFI senteret.
All innovasjon i våre to SFI, SIMLab og CASA, har først og fremst foregått hos brukerpartnerne ved at de har tatt i bruk forskningen som er gjort i senteret.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Vi har krevende nasjonale og internasjonale partnere som Hydro, Equinor, Forsvarsbygg, Benteler, BMW, Audi, Renault, Honda, Statens vegvesen, DNV og Multiconsult for å nevne noen. Alle er meget godt tilfredse med SFI-konseptet og dermed også suksesskriteriene NFR har definert både for forskning og innovasjon.
Ordningen har fått en del kritikk på grunn av at det er vanskelig å måle innovasjon direkte. Vår største utfordring er å få belyst og kvantifisert nytteverdien av forskningen vår, og hvilken virkning den har på innovasjon og verdiskapning i bedriftene. Å kartlegge dette er noe av det viktigste vi gjør, men også noe av det vanskeligste.
En del av våre brukerpartnere er også knallharde konkurrenter. De er klare på at de kan samarbeide om forskning. Samarbeid om innovasjon derimot, er vanskelig når de også er konkurrenter. Slik er det i mange SFI-er. På toppen av dette kommer at en del av brukerpartnerne ikke driver forskning selv og heller ikke har forskningskompetanse.
Resultatet? At en del bedrifter sitter og venter på innovasjon uten at de selv bidrar.
Hva kan vi gjøre med det? Forskningsrådet burde vært mye tydeligere i å fortelle hva som ligger i konseptet, og hvilke krav som stilles til brukerpartnerne.
SFI-ordningen er et unikt konsept der topp forskning skal kobles med innovasjon hos FoU-aktive bedrifter. Vi skal ta Eivind Throndsen sin bekymring på alvor. Men kjører man et SFI-senter etter hensikten, og sikrer at alle skjønner kriteriene for å være med, vil færre føle seg snytt over ikke å få innovasjoner levert på døra.
