Debatt ● Martin S. Krane og Monika D. Jakobsen
Helseutdanningene svikter eldre skeive
Skeive eldre unnlater oftere enn andre å oppsøke nødvendig helsehjelp. De frykter diskriminering. Helsefagutdanningene henger etter — sporadiske enkeltforedrag er ikke nok.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I regjeringens nylig framlagte eldrereform Bo trygt hjemme understrekes at eldre skal være trygge på at de får god oppfølging av helse- og omsorgstjenestene. Eldre som bor på sykehjem, mottar hjemmetjenester, eller på andre måter er i kontakt med helse- og omsorgstjenestene, skal oppleve trygghet.
Trygghet betyr vissheten om at grunnleggende helse- og omsorgsbehov blir dekket; i tillegg favner begrepet noe vesentlig utover dette, nemlig følelsen av å bli sett, respektert og anerkjent.
Slik er det ikke for alle. Og særlig ikke for skeive eldre.
I en nylig publisert artikkel presenterer vi sammen med forskerkolleger Janne Bromseth (Østlandsforskning) og Anna Siverskog (Södertörn universitet) resultatene fra en systematisk gjennomgang av all nordisk forskning på skeive eldre og helsetjenestene de siste 20 årene. 46 vitenskapelige publikasjoner ble funnet, lest og analysert.
Studien viser at skeive eldre i møte med de nordiske helse- og omsorgstjenestene er et tema som trenger mer forskning. Den forskningen som finnes peker likevel på at mange eldre LHBT-personer i Norden opplever problematiske møter med helse- og omsorgstjenestene. Ofte går det utover nettopp den viktige trygghetsfølelsen.
Skeive eldre unnlater dessuten oftere enn andre å oppsøke nødvendig hjelp på grunn av frykt. Dette er basert på tidligere erfaringer med diskriminering eller på grunn av forventninger om diskriminering eller frykt for mangel på forståelse.
En viktig årsak til at skeive eldre opplever utrygghet i møte med tjenestene er mangel på kunnskap blant helsepersonell. Dette skyldes i stor grad at tema knyttet til skeive eldre er lite belyst i helsefagutdanningene.
Krane og Jakobsen
En viktig årsak til at skeive eldre opplever utrygghet i møte med tjenestene er mangel på kunnskap blant helsepersonell. Dette skyldes i stor grad at tema knyttet til skeive eldre er lite belyst i helsefagutdanningene. Helsepersonell har mye av sin kunnskap om skeive fra media og samfunnsdiskusjoner som ofte handler om yngre skeive, noe som bidrar til at de har lite kunnskap om eldre skeive.
Studier antyder også at helsepersonell har liten kunnskap om transpersoner, og især ikke-binære transpersoner, altså transpersoner som ikke identifiser seg enten som mann eller kvinne. Det er også liten bevissthet om at den eldste aldersgruppen skeive tilhører en generasjon som har opplevd at ikke-heteroseksuell orientering og/eller normbrytende kjønnsidentitet ble fordømt og at homofili var forbudt. Mange skeive eldre har derfor vært vant til å holde en viktig del av identiteten sin skjult.
Det ser også ut til å være lite oppmerksomhet om at skeives nære relasjoner og sosiale nettverk kan skille seg fra tradisjonelle familierelasjoner. Det kan føre til at nære pårørende til skeive ikke anerkjennes og gis plass på lik linje med pårørende av heterofile, og dermed heller ikke innvilges samme formelle eller uformelle innflytelse over beslutninger som berører pasientens liv og hverdag
Nå er det et sterkt ønske blant ansatte i helse- og omsorgstjenestene om likeverdig behandling av alle grupper. Men velvilje og gode intensjoner er ikke alltid nok. Forskningen viser at helsepersonell har manglende kunnskap og lite bevissthet knyttet til seksuelle orienteringer og kjønnsidentiteter som bryter med majoritetens. Dette gjelder særlig overfor eldre skeive og personer som identifiserer seg med en ikke-binær kjønnsidentitet.
Sykehjemmene og eldreomsorgen for øvrig oppleves som at kommunikasjonen tar utgangspunkt i at alle følger den heterofile normen. Det gjør at risikoen blir stor for at minoriteter føler seg lite inkludert, sett, anerkjent og respektert.
Forskningen understreker at det i langt større grad må rettes oppmerksomhet mot disse temaene i helsefagutdanningene. Det er da ikke tilstrekkelig med sporadiske enkeltforedrag — det må innlemmes på en helhetlig måte i pensum og undervisningsaktiviteter. Et grep som foreslås i flere studier er en mer normkritisk undervisning. Dette innebærer blant annet en mer kritisk bevissthet rundt det som blir tatt for gitt og som vedlikeholdes implisitt knyttet til blant annet seksuell orientering og kjønnsidentitet.
Kort sagt: For å bedre omsorgskvaliteten er det viktig at ansatte i helse- og omsorgstjenestene har kunnskap om eldre skeives særskilte behov, historie og relasjoner. Veien til endring går gjennom helsefagutdanningene.
