Debatt ●Erik Eriksen

Har næringslivet gjort nok for styrket samarbeid med akademia?

Når Rebekka Borsch retter pekefingeren mot staten og akademia retter hun samtidig tre fingre mot seg selv og NHO. Det er en rimelig fordeling når det gjelder innsats for forskning. 

Rebekka Borsch får svar på innlegget sitt om samarbeid mellom næringslivet og akademia. Bildet er fra den gangen hun var statssekretær i Kunnskapsdepartementet under daværende forsknings- og høyere utdanningsminsier Iselin Nybø (V).
Publisert Sist oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Ifølge et innlegg i Khrono mener Rebekka Borsch i NHO at mens man i andre land bruker forskning strategisk, så er tankegangen i Norge at forskning er noe som er kjekt å ha. Jeg kjenner meg ikke igjen i dette, men det er mulig det er slik man tenker om forskning i NHO og i næringslivet, og at dette er noe av grunnen til at næringslivet i liten grad finansierer forskning.

I kjent NHO-stil mener Borsch at staten, ikke næringslivet, må finansiere mer forskning. Det til tross for at staten ligger på topp i forskningsfinansiering i internasjonale sammenlikninger, mens næringslivet ligger på bunnen.

Ifølge Borsch er årsaken til lav forskingsinnsats næringsstrukturen i Norge med mange små og mellomstore bedrifter. Denne forklaringen benyttes ofte, men hvordan er næringsstrukturen i land som USA, Sverige og Tyskland? De har, i likhet med Norge, over 90 prosent SMB. At disse landene har flere store bedrifter enn Norge skyldes at de har langt flere bedrifter, ikke at næringsstrukturen er vesentlig forskjellig.

Den andre forklaringen til Borsch er at bedriftene i Norge i større grad er råvarebasert og følgelig ikke så avhengige av forskning. Det er, mildt sagt, en litt pussig påstand. Konsekvensen er for eksempel at når olje- og gassvirksomheten avtar, så må vi forvente at også Equinor går inn i solnedgangen. Det ser ut til å skje, men ikke som følge av en naturlov, men som følge av at Equinor ikke bruker tilstrekkelig med ressurser på forskning og utvikling nå, som kan sikre selskapet enP framtid til tross for fallende produksjon på sokkelen.

Jeg er enig i at regjeringens mål om at 3 prosent av BNP skal gå til forskning er et luftslott. Ikke fordi det er umulig å oppnå, men fordi vi ikke har næringslivsledere i Norge som prioriterer forskning. Her er fokus på utbytte, gjenkjøp av aksjer, lederlønninger og statlige subsidier.

Ikke overraskende er Borsch' forslag for å øke næringslivets forskningsinnsats at staten skal finansiere mer for eksempel ved at Forskningsrådet lyser ut flere midler næringslivet kan henge seg på. Men ikke bare det; Borsch mener staten, gjennom Investinor og Nysnø også skal ta ansvar for kommersialisering av forskning. Det går ikke helt klart fram, men forestillingen er kanskje at næringslivet først skal aktiviseres når risikoen er lik null?

Til slutt reiser Borsch spørsmålet om universitets- og høgskolesektoren har gjort nok for å styrke eget samarbeid med bedrifter. Spørsmålet bør stilles motsatt: Har norsk næringsliv gjort nok for å styrke samarbeidet med akademia? For å gå tilbake til eksempelet med Equinor. Selskapet burde ha brukt milliarder på å få akademia til å komme opp med ideer om hva selskapet skal leve av når verden ikke etterspør olje og gass lenger. Det gjør selskapet ikke. I stedet bruker det sine krefter for å få staten til å ta all risiko og mesteparten av kostnadene for å bygge ut havvind med dagens teknologi. Jeg tror vi kan trygt konkludere at denne virksomheten ikke vil redde selskapets framtid.

Når Borsch retter pekefingeren mot staten og akademia retter hun samtidig tre fingre mot seg selv. Det er en rimelig fordeling: Man kan godt rette en finger mot akademia, men tre fingre mot NHO og næringslivet som definitivt ikke gjør nok for å øke næringslivets forskningsinnsats.

Powered by Labrador CMS