Debatt henrik asheim

Har gradsforskriften gått ut på dato?

Det er åpenbart at vi skal stille noen krav til hva fellesskapets penger brukes til. Samtidig er det helt legitimt å stille spørsmål ved hvilke krav staten skal stille, skriver forsknings- og utdanningsminister Henrik Asheim (H).

Jeg håper både gradsforskriften og styringspolitikken generelt vil skape gode diskusjoner rundt hva universitetene og høyskolene selv skal bestemme og hva politikerne skal bestemme, skriver Henrik Asheim i dette innlegget.
Jeg håper både gradsforskriften og styringspolitikken generelt vil skape gode diskusjoner rundt hva universitetene og høyskolene selv skal bestemme og hva politikerne skal bestemme, skriver Henrik Asheim i dette innlegget.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Til våren skal regjeringen legge frem en stortingsmelding om styring av universiteter og høyskoler. I tillegg skal vi også se på hele universitets- og høyskoleloven, også gradsforskriften.

Medisin, psykologi, teologi, master i rettsvitenskap, veterinær, MBA er eksempler på utdanninger som har til felles at de kun kan tilbys av enkelte universiteter og høyskoler bestemt av politikere. Mens UiO kan tilby teologi, kan ikke UiB gjøre det, men UiB kan tilby medisin, men det kan ikke UiS. BI på sin side kan ikke tilby master i rettsvitenskap, men det kan UiT.

Forskriften som regulerer dette har blitt mer og mer aktuell etter at BI ønsker å tilby en master i forretningsjuss og Universitetet i Stavanger ønsker å etablere en ny medisinutdanning. Begge disse utdanningsinstitusjonene er avhengig av at vi som politikere enten endrer eller skroter hele gradsforskriften for å få ønskene sine oppfylt.

I februar fikk jeg overlevert en utredning på 450 sider fra Aune-utvalget om dagens lovverk. Universitetene og høyskolene mottar rundt 40 milliarder kroner fra staten hvert år. Det er helt åpenbart at vi skal stille noen krav til hva fellesskapets penger brukes til, samtidig er det helt legitimt å stille spørsmål ved hvilke krav staten skal stille. Jeg mener for eksempel at vi må slutte å styre så mye i de små detaljene, men styre mer overordnet og i det store.

Dette er noe av bakgrunnen for at vi har tatt initiativ til både lovarbeidet og en egen stortingsmelding om styringspolitikken. En naturlig del av dette arbeidet er gradsforskriften. Jeg mener det er på høy tid å se på om denne forskriften har gått ut på dato, eller om det fortsatt er gode grunner til å beholde hele eller deler av den.

Aune-utvalget er delt i synet på gradsforskriften. Et flertall ønsker å videreføre forskriften som nasjonalt styringsvirkemiddel over utdanningstilbudet, mens et mindretall mener forskriften gir noen institusjoner særrettigheter, uten noen nærmere begrunnelse og griper for sterkt inn i institusjonenes autonomi.

Jeg har ikke forhåndskonkludert på hva regjeringen skal legge frem for Stortinget over jul. Jeg håper både gradsforskriften og styringspolitikken generelt vil skape gode diskusjoner rundt hva universitetene og høyskolene selv skal bestemme og hva politikerne skal bestemme.

For mye står på spill. Norge går fra særstilling til omstilling. Høyere utdanning og forskning må spille en nøkkelrolle i dette. Hvis vi finner den beste måten å styre våre universiteter og høyskoler, er verdien høy. Det vil gi et bedre grunnlag for forskning i verdenstoppen og undervisning som bidrar til at flere fullfører, og at studentene både trives og står på i studiene sine. Det er bra for landet, for universiteter og høyskoler og for studentene.

Powered by Labrador CMS