Debatt

Hakk i plata

Det er den tiden på året hvor noen mener at det er noe alvorlig galt med norsk høyere utdanning. Mulig det. Men la oss ta utgangspunkt i det vi vet før vi trekker beksvarte slutninger, skriver Elisabeth J. Lackner i sitt svar til Mats Kirkebirkeland.

Kan hende er det for mange som begynner i høyere utdanning, men det er neppe for mange som fullfører, skriver Lackner. Illustrert ved Georg Sverdrups hus på Blindern i Oslo.
Kan hende er det for mange som begynner i høyere utdanning, men det er neppe for mange som fullfører, skriver Lackner. Illustrert ved Georg Sverdrups hus på Blindern i Oslo.
Publisert

Kirkebirkeland fra Civita og Høyre mente før helgen at det er mye feil med norsk høyere utdanning. Blant annet mener han at «alle» tar høyere utdanning, at det utdannes for mange samfunnsvitere og humanister, at det utdannes for mange med master, at opprettelse av studieplasser i hovedsak er etterspørselsbasert med mer. Ifølge ham er det «noe alvorlig galt» med høyere utdanning i Norge, og foreslår skolepenger og et «tak» for hvor mange studenter lærestedene kan ta inn som løsning på problemene.

Dette er viktige problemstillinger som absolutt bør debatteres. Når en politiker maner til debatt om kunnskapsproduksjonen i landet, er det imidlertid å forvente at han har en ryggmargsrefleks om å orientere seg i lett tilgjengelig kunnskapsgrunnlag, noe det er vanskelig å se at Kirkebirkeland har gjort før han har landet på sine konklusjoner. Jeg vil derfor gå gjennom Kirkebirkelands påstander og vise til den kunnskapen jeg kjenner til på feltet, i håp om å gjøre en eventuell påfølgende debatt kunnskapsbasert. I tillegg stiller jeg spørsmål om den instrumentelle tilnærmingen til høyere utdanning som Kirkebirkeland anlegger, skal være førende for styringen av våre høyere utdanningsinstitusjoner.

«Alle tar høyere utdanning». Nei, alle gjør ikke det. Et enkelt søk på nettet leder oss til SSB som i fete typer viser at 35 % av alle 19-24-åringer var i høyere utdanning i 2018. Hvis man ser på andelen i utdanning i eldre kohorter, viser OECD sine tall at om lag 48 % av alle norske 25-34-åringer har høyere utdanning, rett i underkant av tilsvarende tall for USA og Storbritannia, rett i overkant av Danmark og Sverige. I den eldre delen av befolkningen er denne andelen enda lavere. Kompetanseutvalget viser til at andelen personer med høyere utdanning i Norge har økt lite de siste årene, og at det tidligere observerte norske «utdanningsforspranget» er redusert. Kan hende er det for mange som begynner i høyere utdanning, men det er neppe for mange som fullfører.

Rundt 10% av alle studenter i Norge studerer humanistiske og estetiske fag, og andelen har sunket fra 12 % i 2008

Elisabeth Josefine Lackner, UiO

«Det utdannes for mange samfunnsvitere og humanister» Hva er belegget for påstanden? Rundt 10% av alle studenter i Norge studerer humanistiske og estetiske fag, og andelen har sunket fra 12 % i 2008, mens andelen studenter innen for eksempel økonomisk-administrative fag og naturvitenskapelige og tekniske fag og helsefag har økt vesentlig i samme periode og er langt større enn andelen humanister. Sammenlignet med andre OECD-land er andelen av alle studenter innen sekkeposten ‘Arts’ lavere i Norge, bak land som Tyskland, Danmark, Storbritannia og USA. Kompetansebehovsutvalget viser til at vi har behov for mer kvalifisert arbeidskraft innen helse- og omsorg, grunnskolelærere, IKT og bygg og anlegg, men har, så vidt jeg vet, ikke argumentert for færre humanister. At arbeidsrelevansen i en rekke utdanninger bør bli bedre, påpeker de, mange er enige med dem i det og i disse dager venter UH-sektoren spent på en stortingsmelding om temaet. Det er for øvrig riktig at samfunnsvitere og humanister har høyere andel i det som omtales som ‘irrelevant arbeid’ rett etter studiene, men etter to-tre år er denne andelen veldig mye lavere.

Er det ikke mye å forvente at studenter på studieprogrammer hvor arbeidsmarkedet er langt mer udefinert skal komme like raskt inn i relevant jobb som for eksempel for sykepleiere eller byggteknikere? Og videre, skal samfunnet ikke ta seg råd til at enkelte studier tar for seg grunnleggende spørsmål fra et humanistisk eller samfunnsvitenskapelig ståsted? At det tar lenger tid å komme seg inn på arbeidsmarkedet gjelder forresten ikke bare humanistene, men blant annet også utenlandsstudenter. Det betyr vel ikke at vi skal slutte å utdanne nordmenn i utlandet? Det er for øvrig overraskende at Kirkebirkeland bruker Hagtvedt til inntekt for sin egen argumentasjon all den tid sistnevnte er den fremste kritikeren av inntoget av det instrumentelle og nytteorienterte tankegodset som Kirkebirkeland ønsker seg mer av i styringen av norsk akademia.

«Det utdannes for mange med master». Det kan man jo mene, men samtidig vet vi at arbeidsgivere er fornøyde med kunnskapene til høyere utdannede, spesielt masterne. Humanister spesielt opplever seg overutdannet et halvt år etter eksamen, men det er lite som tyder på at dette henger sammen med økende kandidattall. Å koble kandidater innen humanistiske fag mot fagarbeidere, virker søkt. Det er bred politisk enighet om at vi trenger flere fagarbeidere, men svarene på hvordan vi får det finner vi neppe i hvor mange humanister som utdannes. Det henger imidlertid tett sammen med frafall på yrkesfag i vgs, mangel på læreplasser etc. Det er neppe stort sammenfall mellom de som vil studere språk, filosofi eller historie og de som faller fra fagutdanning i videregående skole.

«Opprettelse av studieplasser er etterspørselsbasert». Vi har lite systematisk kunnskap om hvordan studietilbud opprettes, men det er ikke usannsynlig at enkelte læresteder og fagmiljøer kun skjeler til «søkermarkedet» når de oppretter studieprogrammer (og hva er egentlig galt med at noen fagmiljøer og institusjoner gjør det?). Kan vi kalle dette en trend? Neppe. De fleste læresteder vil vektlegge andre forhold i opprettelse av nye studietilbud, for eksempel faglig utvikling og nye kunnskapsfelt som presser seg frem. Hvordan oppsto f.eks. medievitenskap som studieprogram for noen tiår siden? Neppe fordi søkerne banket på døra, men fordi fagpersoner og –miljøer så utviklingstrekk i samtiden som det trengtes både akademisk og praktisk kunnskap om. Og hva med nyere studieprogrammer innen biovitenskap, automatikk, kommunikasjon, beredskap? Her vil jeg også tro at det er faglig utvikling kombinert med samfunnsbehov som har vært hoveddriveren for etableringen av det som - i en akademisk kontekst - er nyere utdanningstilbud.

«Svaret er skolepenger». Der kom den igjen. Det er ikke første gang Kirkebirkeland ønsker seg skolepenger. Senest i 2018 og i 2016 gikk han ut med det samme budskap om at skolepenger skulle kunne bøte på problemene han observerer i høyere utdanning og, ved hjelp av uante mekanismer, til å rekruttere flere unge med lav sosioøkonomisk bakgrunn til studier.

Det virker til å være lite gehør i politiske miljøer for å innføre skolepenger. Ja, til og med i Kirkebirkelands eget parti, Høyre, sitt partiprogram, står det at gratisprinsippet skal videreføres. Vi har lite kunnskap som underbygger at innføring av skolepenger i Norge vil bøte på de (mange) problemene Kirkebirkeland finner i norsk utdanningssystem. Å hjelpe flere med lav sosioøkonomisk bakgrunn inn i høyere utdanning, løses neppe med å heve den økonomiske terskelen for å studere, slik Kirkebirkeland argumenterer for, all den tid vi vet at unge med lav sosioøkonomisk bakgrunn har høyere terskel for å ta opp studielån.

«Svaret er tak på studier». Utfordring med frafall er en viktig utfordring som Kirkebirkeland peker på, og som mange med ham er opptatt av å løse. Overbooking er et kjent fenomen, det vil si at institusjonene tar inn flere studenter enn de har studieplasser til, og grunnen til at de gjør dette er at det er betydelig frafall i løpet av første semester og studieår. De ulike grunnene for frafall er mer sammensatte og ihht. siste tall fra OECD (2019) er ikke Norge alene om lave gjennomføringsrater i høyere utdanning, men ligger på snittet blant OECD-landene. Eventuelt tak på studier vil ikke nødvendigvis håndtere utfordringen med frafall, men dette er absolutt et tema som bør debatteres og hvor vi må finne bedre løsninger.

Svartmaling i form av at det skal være «noe alvorlig galt» med norsk høyere utdanning må man gjerne mene, men utsagnet beskriver ikke realitetene slik vi kjenner dem.

Elisabeth Josefine Lackner, UiO

«Det er noe alvorlig galt». Er det virkelig så beksvart, Kirkebirkeland? Norsk høyere utdanning har flere forbedringspunkter, jeg tar ikke til orde for skjønnmaling, men svartmalingen av norsk høyere utdanning er heller ikke på sin plass. Norske studenter er stort sett fornøyde med utdanningen sin, arbeidsgiverne det samme, og arbeidsmarkedstilpasningen er relativt god, som teksten over viser. De senere års politiske føringer har nettopp vektlagt kvalitet og relevans, så det er den veien den politiske vinden uansett blåser. At flere studieløp bør bli mer relevant for arbeidslivet, er mange enige i, men skal alle studier bli det? Skal arbeidsrelevans trumfe alle andre hensyn i utviklingen av studietilbudet i Norge? Utdanningsinstitusjonene våre, mange av dem, er brede og kan heldigvis tjene flere formål, hvor utdanning til arbeid er ett av dem, men ikke det eneste.

Jeg håper at en eventuell videre debatt vil bygge på det vi har av kunnskap. Det er en del temaer, som overbooking, frafall etc. som vi kanskje vet for lite om, men la oss i alle fall bruke det vi har av kunnskapsgrunnlag før vi feller dommen over norsk høyere utdanning. Svartmaling i form av at det skal være «noe alvorlig galt» med norsk høyere utdanning må man gjerne mene, men utsagnet beskriver ikke realitetene slik vi kjenner dem.