Guttus «alt-er-galt»-narrativ er i ferd med å bli monotont og unyansert.

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Lørdag 28. august tar KHiO-professor Ane Hjort Guttu opp viktige problemstillinger i et Khronointervju, knyttet til New Public Management (NPM) og nybygg i universitets- og høgskolesektoren.

Selv om jeg kan forstå enkelte av hennes resonnementer, spesielt slik de er formulert i hennes artikkel i Kunstkritikk fra i fjor og i filmen Manifest, vil jeg likevel komme med noen motforestillinger og en bekymringsmelding. Bekymringen er knyttet til at hennes «alt-er-galt»-narrativ (som ikke utfordres nevneverdig av journalisten) er i ferd med å bli monotont og unyansert.

les også

Håpar på bursdagsgåve til nybygg

Det går slag i slag: Systemet mot Kunsten, utdanninger som gjør seg irrelevante i kunstfeltet, nye praktbygg som ingen liker, ytringsfriheten – som hun selv benytter seg så flittig av på seminarer i Bergen – er truet osv. En symboltung detalj i denne dystopien er forresten at studenter og ansatte her ikke lenger har tilgang til et kjøkken der de kan lage mat sammen, men er gjort til forbrukere i kantinen. En mer presis beskrivelse av de faktiske forhold er at bygget har fire kjøkkenkroker til fri benyttelse pluss det som alle større enheter på UiB og de fleste andre studiesteder har hatt i uminnelige tider; en felles kantine for ansatte og studenter. I kantinen kan de kjøpe mat eller spise den de har laget selv, på et KMD-kjøkken eller hjemme.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Også Subjekt, som det linkes videre til, har tidligere i sommer gjort KMD og Kunstakademiet – Institutt for samtidskunst til flaggskipet i den ville seilasen mot akademisering, institusjonalisering og strømlinjeforming av kunstnere og kunstneriske uttrykk. Når narrativet «UiBs kamp mot kunst på Kunstakademiet» gjennom ukritisk journalistikk først ble etablert, kunne så kanonfører Magnus Vanebo (også i Subjekt) fyre av en skur av skjellsord om dagliglivet på KMD. Det går i «ryddemani» og «HMS-nevroser», Kunstakademiet har blitt «UiBs veskehund», «kunstutdanning-pavene» og «flittige papirflyttere» regjerer, mens «kunstkastende (og «humørløse») vektere», holder på med sitt.

Jeg hører ingen motstemmer i Khrono eller Subjekt. Hvorfor? Er det fordi Guttu (og Vanebo) taler «på vegne av vanvittig mange», som Sture Hansen alltid sa i satireprogrammet Hallo i uken, eller kan det være at de som kunne tenke seg å stikke hodet frem ikke riktig vet hvor de skal begynne? Jeg tror nemlig ikke det er generell enighet her om at nybygget er ubrukelig, laget for overvåking og rapportering.

Så er jeg klar over at mine motforestillinger lett kommer i et dårlig lys. Guttu har nemlig formulert det slik i Kunstkritikk: «Det oppstår ledelsessjikt som skal styre fagavdelinger, uten direkte kjennskap til feltet, men med desto større affinitet til departementenes dokumentasjons- og evalueringskrav». Eller har det virkelig gått så langt? Ikke her i hvert fall. Alle faglige ledere på KMD har fremdeles førsteamanuensis- eller professorkompetanse innenfor fakultetets fagområder og vi har ingen planer om å endre på det.

At NPM, effektiviseringskutt og standardisering gjennomsyrer vår sektor så sterkt er problematisk, men noen elementer er uansett kommet for å bli. Grader av målstyring, basert på innhenting av kvantitative og kvalitative resultater, tilsynsorganer, samt HMS-regler er ikke til å unngå og ikke nødvendigvis negativt. Hovedtrekkene i Bolognaprosessen vil også bli stående i uoverskuelig fremtid og kan like gjerne utnyttes til fordel for kunstutdanningene. Eller hvordan vil Guttu egentlig ha det siden hun mener kunstutdanningene burde være et unntak? Nokut konkluderte nettopp med at hennes egen institusjon har «vesentlige mangler». Hva foreslår professor Guttu at KHiO skal gjøre med det? Arbeide systematisk med saken eller vil hun heller ha seg frabedt flere Nokut-besøk?

Jeg har et alternativt forslag til Guttus insistering på unntak. «Systemet» skal utfordres ved å ta det i bruk, på en informert og kritisk måte. Det er – kanskje er jeg naiv – faktisk mulig å endre og tilpasse lover, forskrifter, regler og prosedyrer. De utøvende og skapende kunstfagene har faktisk fått mange gode tilpasninger, for eksempel i Universitets- og høgskoleloven og i forskrift om ansettelse og opprykk. Jeg ser det slik at de fleste regler vi omgås med til daglig, er et resultat av medvirkning og forhandlinger. Å endre systemet innenfra kan også være en aktivistisk metode.

Nyanser og kritisk refleksjon over brukermedvirkning fra studenter og ansatte mangler i mediedebatten om nybygg for kunst, design og musikkutdanning. Det er synd. Kunst- og designhøgskolen i Bergen brukte (minst) 25 år på å kjempe fram et nytt bygg og samfunnet investerte 1 milliard. Visjonen med bygget – og det var ikke Snøhettas påfunn – var å skape tettere arbeidsfellesskap for kunst- og designmiljøene gjennom felles verkstedsportefølje og mer bruk av åpne arealer. Var det et feilsteg eller har ideen fremdeles noe for seg?

Det er krevende for studenter og ansatte å bo seg inn i nye arealer, men slik jeg ser det er Snøhettabygget i Møllendal både fleksibelt og fremtidsrettet. Jeg anbefaler derfor samme fremgangsmåte som nevnt ovenfor: Bruk bygget, det kan tilpasses virksomheten, både på kort og lang sikt. Vi har, basert på erfaringer, feilsteg inkludert, allerede gjort endringer og diskuterer også flere tilpasninger. Fagmiljøene viser stort engasjement i dette arbeidet. Det er en konstruktiv og realistisk tilnærming, framfor Vanebos alternative løsning i Subjekt; å ganske enkelt skaffe et nytt bygg.

Apropos nytt bygg: Det er jo nettopp det som er planen! Griegakademiet skal opp på nabotomten og de to byggene vil til sammen skape nye og fleksible muligheter på tvers av kunst, design og musikk. Det blir bra!