Debatt ● Ellen-marie Forsberg
Grunnfinansiering av instituttsektoren og konsistens i forskningspolitikken
Legitimiteten til instituttsektoren er ikke kun knyttet til rapportering på indikatorer, men hvordan sektoren bidrar til å oppnå forskningspolitiske målsetninger.
Publisert
Oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Norsk forskningspolitikk legger betydelig vekt på forskning og innovasjons bidrag til en bærekraftig omstilling av samfunnet. Dette er sentralt både i den nåværende Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning og i Forskningsrådets hovedstrategi. I EUs Horisont Europa har Missions fått en viktig rolle, og denne tilnærmingen kan nok også prege norsk forskningspolitikk enda mer fremover.
I disse dager foregår det en gjennomgang av grunnfinansieringen av instituttsektoren. Forskningsrådet har publisert rapporten Statlig tildeling av grunnbevilgning til forskningsinstitutter og forskningskonsern. Gjennomgang av grunnfinansieringsordningen og råd om endringer (heretter Indikatorrapporten) og Kunnskapsdepartementet har invitert aktørene til å gi høringssvar. Det har vært mange møter mellom Forskningsrådet og instituttsektoren relatert til omfordelingsdelen av grunnbevilgningen og indikatorene for denne (resultatindikatorene).
Hensikten med denne potten er bl.a. å utjevne historisk ulikhet ut fra hvordan instituttene presterer på ulike indikatorer som måler ønsket atferd, per i dag publisering, oppdragsforskning, internasjonale inntekter og avlagte doktorgrader. Forskningsrådet foreslår for fremtiden et noe revidert indikatorsett som inkluderer kommersialisering og bidragsinntekter fra departementer og underliggende etater.
Dersom instituttsektorens bidrag til en bærekraftig omstilling av samfunnet er viktig, må virkemidlene tilpasses dette.
Ellen-Marie Forsberg
Også i Indikatorrapporten fremsettes instituttsektorens bidrag til omstilling som et sentralt mål: «Forskningsrådet mener at dokumentert vitenskapelig kvalitet, objektivitet og evne til å være driver for omstilling er tre viktige krav til alle forskningsinstitutter. Grunnbevilgningen bør primært benyttes for å tilfredsstille disse kravene.» Derfor er det et paradoks at det ikke finnes indikatorer for omstilling i grunnbevilgningssystemet.
En viktig grunn til dette er ifølge Forskningsrådet at det er vanskelig å finne robuste indikatorer på bidrag til omstilling. Hva skal instituttene rapportere på for å dokumentere at de bidrar til omstilling? En mulighet er å rapportere inn volumet på Innovasjonsprosjekter i næringslivet (IPN), og eventuelt i offentlig sektor (IPO). IPN-prosjekter skal ifølge utlysningen «bidra til bærekraftig utvikling innenfor FNs bærekraftsmål». Dersom IPN og IPO-utlysningene vinkles slik at alle slike prosjekter skal bidra til omstilling vil dette være en mulig indikator. Kanskje kan man også finne nye indikatorer på sikt, f.eks volumet av instituttenes Mission-finansierte prosjekter i Norge og EU.
Uansett: Dersom det virkelig skulle vise seg umulig å finne robuste indikatorer på omstilling, - kan det være et argument for å styre sektoren med alternative virkemidler? Indikatorrapporten nevner også andre modeller, f.eks terskelmodellen og dialogmodellen. Disse avvises imidlertid uten at man går like mye i detalj på alternative varianter som man gjør med den foreslåtte videreføringen av dagens modell.
Min mening er at man må la de overordnede målene med forskningspolitikken styre virkemidlene. Dersom instituttsektorens bidrag til en bærekraftig omstilling av samfunnet er viktig, må virkemidlene tilpasses dette. Om dette viser seg umulig gjennom indikatorstyring bør man vurdere styringsmodeller som passer bedre. Legitimiteten til instituttsektoren er ikke kun knyttet til rapportering på indikatorer, men hvordan sektoren bidrar til å oppnå forskningspolitiske målsetninger.
