Debatt ● Margareth Hagen
Kortere kurs og arbeidsrelevans må ikke utfordre gratisprinsippet
Et mer fleksibelt utdanningssystem og kortere kurs må ikke svekke vilkårene for å utøve universitetenes kjerneoppgaver, mener rektor ved Universitetet i Bergen.
Publisert
Oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Regjeringen ber universitetene tilby kortere kurs. På Kunnskapsdepartementets digitale kontaktkonferanse uttalte statsminister Erna Solberg nylig at universitetene må legge om mot kortere utdannelser og kurs; «mange av dere gjør mye på dette området, men jeg kan love dere at dere må gjøre mer, til og med på litt andre områder», uttalte statsministeren, og adresserte de statlige universitetene.
Universitetet i Bergen har en bred vifte av etter- og videreutdanningstilbud, både knyttet til profesjonsutdanningene, og også i disiplinfagene, og mange fagområder har planer om å videreutvikle nye tilbud.
Ingen kan være imot at universitetene også tilbyr kortere utdanninger rettet mot en noe eldre studentgruppe som alt er på plass i arbeidslivet. Mye beror på hvordan dette skal finansieres, og dette er selvsagt et kjernespørsmål for oss. De årvisse ostehøvelkuttene av budsjettene (ABE-kuttene) reduserer mulighetene til å utvikle nye tilbud og utvide aktiviteten. Forskningstunge universiteter har et særlig ansvar for å forvalte en stor bredde av fag, og da er det nødvendig for oss å bygge langsiktig og forutsigbart.
Hver krone er i bruk allerede, så det å finansiere etterutdanningstiltak med denne typen kutt er i realiteten å ta fra kjernevirksomheten, og også å ta fra de unge og gi til de middelaldrende.
Margareth Hagen, UiB
Spørsmålet om kortere utdanninger og kurs rettet mot arbeidstakere ble tatt opp i det såkalte Markussenutvalget (2019). Dette utvalget foreslo at man kunne redusere universitetenes basisbevilgninger og i stedet bruke penger på etter- og videreutdanning (EVU). Basisbevilgningene til universitetene består i hovedsak av bevilgninger til studieplasser og rekrutteringsstillinger. Hver krone er i bruk allerede, så det å finansiere etterutdanningstiltak med denne typen kutt er i realiteten å ta fra kjernevirksomheten, og også å ta fra de unge og gi til de middelaldrende.
Universitetene kan tilby årsenheter og enkeltkurs innen sine tradisjonelle utdanninger som er vinklet slik at de også passer i en EVU-sammenheng. Men da finansieringssystemet ble gjennomgått av et utvalg ledet av Torbjørn Hægeland (2015), ble det i sterkere grad rettet inn mot å premiere at studentene fullfører hele grader, noe som innebærer studieløp på minst tre år på lavere grad. Dette er jo noe annet enn signalene vi får nå. Regjeringen peker også på noe viktig når den ønsker større fleksibilitet i utdanningstilbudet. Etter kvalitetsreformen har utdanningsløpene ved universitetene fått mye mer definerte rammer og studieprogrammer. Både universitetene, samfunnet og studentene er tjent med større fleksibilitet.
Gratisprinsippet er svært viktig. Det sikrer at ingen stenges ute fra utdanning på grunn av økonomi. Hvordan skal en EVU-reform håndteres i lys av gratisprinsippet? Hvis de korte kursene også inngår som mulige valg i hele grader, må de være gratis. Men det er selvfølgelig også legitimt å tilby kurs som spesifikt er rettet mot visse yrkesgrupper eller arbeidsgivere, der det kan være aktuelt å ta betalt for tjenestene. Slike kurs må organiseres slik at gratisprinsippet ikke kommer i klem for universitetenes tradisjonelle tildelinger.
Erna Solberg tar også opp at også de korte utdanningene må være arbeidsrelevante. Det er også vesentlig å anerkjenne relevansen av universitetsfag som ikke er profesjonsutdannelser. Også for kortere utdanninger og kurs må man tenke over hva arbeidsrelevans egentlig skal bety. Det er ikke sikkert at man trenger noen styring utover den som stammer fra hva studenter og arbeidsgivere etterspør. Og man må huske på at det å lære seg et ekstra språk eller å ta et kurs i biomedisin, statsvitenskap eller organisasjonspsykologi kan være like relevant i arbeidsmarkedet som et mer teknisk kurs rettet direkte inn mot en konkret daglig jobbsituasjon.
Vi kjenner bare konturene av fremtidens arbeidsliv og kunnskapsbehov, men vi vet at det helt sikkert vil kreve kompetente arbeidstakere som har lært å lære, og som evner å ta til seg ny kunnskap. Da er den grunnleggende og brede utdannelsen viktig. Arbeidslivsrelevans går for eksempel ikke bare på hvor fort en kandidat får jobb etter endt utdanning. Spørsmålet om relevans handler også om hva slags kunnskap det er som står seg i arbeidslivet også når man skifter karriere.
EVU-aktivitet og kursing kan finne sted i ulike former og på ulike nivåer. Noe etterutdanning vil forutsette forankring i lange utdanninger og tunge forskningsmiljøer, men dette er selvsagt ingen forutsetning for all arbeidslivsrelevant kursing. Her må hver institusjon bygge på sine forutsetninger. Det er vesentlig at utdanningspolitikere legger til rette for ulike modeller og diversiteten i sektoren, også når det gjelder EVU og livslang læring.
Arbeidslivsrelevans er ikke alltid det samme som samfunnsrelevans. Det overordnete målet må være et godt samfunn. Sammenhengende fagstudier former studentene som fagpersoner med utgangspunkt i vitenskapelige normer. Et viktig trekk ved demokratiske, åpne samfunn med kritisk offentlighet er at store grupper av befolkningen har tilbrakt formative år som student i faglige fellesskap. Studenten er en viktig del av samfunnet. Fordypning, sammenheng og erkjennelser uten direkte eller spesifikk arbeidslivsrelevans er også en umistelig del av kunnskapskulturen vår.
Vi ser frem til å delta i dialogen om arbeidsrelevansog til samarbeidet om et utdanningssystem som er mer fleksibelt og som inviterer til opprettelse av kortere kurs, men det må ikke utfordre gratisprinsippet og heller ikke svekke vilkårene for at vi kan utøve kjerneoppgavene våre.
