Debatt

Goddag, Syse. – Rosenkrans!

Ære være Henrik Syses velmente og omfattende diakoni, men hans replikk til Gamlund og meg selv 12.mai, tenderer til utenomsnakk, skriver Egil H. Olsvik.

Henrik Syse har selv bidratt til å styrke meg i troen på at det å utøve reell, filosofisk kritikk ikke har vært hans misjon i denne sammenhengen. Det er det som skuffer litt, skriver filosof Egil H. Olsvik i dette innlegget.
Henrik Syse har selv bidratt til å styrke meg i troen på at det å utøve reell, filosofisk kritikk ikke har vært hans misjon i denne sammenhengen. Det er det som skuffer litt, skriver filosof Egil H. Olsvik i dette innlegget.
Publisert

Mine innvendinger var ikke rettet mot Henrik Syses øvrige virke, men hadde grobunn i noen spesifikke utsagn, i en spesifikk kontekst. Grunnen til at jeg ville børste sand av knærne, var at jeg ønsket å få ta del i en voksensamtale om forhold mellom etikk og moral. I stedet kunne det virke som om jeg ble invitert til å beskue Syses CV, samtidig som det ble antydet noe om at hans horisont er videre enn andres.

Min hensikt med å henvise til eventyret om Keiserens nye klær, hadde sant nok en underliggende, polemisk brodd, hvor jeg stilte meg kritisk til en manglende kritisk innstilling. Nå har jo representantskapet i Norges Bank, blinket med sine lamper, men ingen av de momentene har da hatt relevans innen Syses mandat som styremedlem hos Tangen? Selv om distinksjonen mellom juss og etikk er hårfin, så er vel ikke alt som ikke er ulovlig, etisk sett greit? Men når det regner på presten, så dryppet det vel også litt på klokkeren?

Så vidt jeg vet, har ikke Syse mottatt veldig mye penger for vervene sine. Så dermed oppstår det spørsmål om hvilke andre goder han har etterstrebet. Kapitalbegrepet er som kjent vidt og innbefatter også sosial og kulturell kapital. Nå skal jeg ta meg i akt for å ikke bryte med budet mot attribuering, men Syse har selv bidratt til å styrke meg i troen på at det å utøve reell, filosofisk kritikk ikke har vært hans misjon i denne sammenhengen. Det er det som skuffer litt.

Det Sokratiske idealet – i den grad vi med det forstår det samme – innebærer jo å la seg drive av en forpliktelse til en slags arkeologi ved maktens fundamenter. Hva er det som egentlig bærer et slott? De henger jo ikke i løse luften?

Det er sikkert jeg som bare er en naiv, hjembunden høgskolelærer, men jeg tror faktisk at det å aktivt utøve kritikk er filosofers fremste oppgave. Og så varierer det sikkert litt i hvilken grad ens «kunder» legger det inn i neste bestilling.