Gjør styringen mer tillitsbasert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Regjeringen lanserte 19. mars en stortingsmelding om styring av statlige universiteter og høyskoler. Meldingen inneholder flere positive tiltak, som for eksempel at deler av det nasjonale monopolet for å tilby enkelte utdanninger avvikles. Rettsvitenskap, psykologi og teologi kan nå tilbys av flere universiteter og høyskoler, og det vil sikre tilgang på disse viktige profesjonsutøverne og fagfeltets kompetanse i større deler av landet.

styringsmeldingen

Fjerner monopol på juss, psykologi og teologi

(les videre under AnnonseN)

Bli varslet om debatt og nyheter
Last ned Khrono-appen og få varsel om den viktigste debatt og de viktigste nyhetssakene.
Last ned til iPhone - Last ned til Android
-

Det er også et viktig budskap at regjeringen har ambisjoner om mer overordnet og mindre detaljert styring av universiteter og høyskoler. Likevel er det viktige endringer som mangler i regjeringens prioriteringer, og som OsloMet mener Stortinget bør se nærmere på i sin behandling:

Jeg vil spesielt trekke fram tre områder det haster å få til endring på:

1. Det er behov for en forvaltningsreform for campusutvikling! Det er her det økonomiske handlingsrommet reelt sett er størst ved institusjonene. Institusjonenes utfordringer er svært varierte avhengig av forvaltningsform og markedseksponering, og det bør bli større valgfrihet til å kunne både eie og leie bygningsmasse. Regjeringens forventninger til modernisering av bygg og infrastruktur for å drive relevant og god utdanning og forskning, står i sterk kontrast til forventningene om areal- og kostnadseffektivisering. Mangel på muligheter til finansiell støtte til utvikling av arealer som leies i privatmarkedet, begrenser campusutviklingen. For OsloMet som leier 90% av bygningsmassen i det private markedet, er konsekvensen at dette blir direkte konkurransevridende. Dette fordi våre samarbeidspartnere og konkurrenter har tilgang på både større fleksibilitet, og en større del av budsjettkaka i campusutviklingen. Løsningen bør endres til å sikre bedre og likere rammevilkår for institusjonene.
2. Vi må mene alvor med økt arbeidsrelevans i høyere utdanning! Finansieringssystemet er i dag innrettet for å (blant annet) premiere avlagte grader, noe som ikke fungerer godt for å få frem fleksible, mindre og skreddersydde etter- og videreutdanninger og mikroemner tilpasset arbeidslivets behov. Det fungerer mest som en sementering av gradsstrukturen i høyere utdanning. Selv om incentivet har forståelige intensjoner — vi vil jo alle at studentene skal lykkes med gradsutdanningene sine — så får det også virkning som et disincentiv for å bygge ut kortere utdanningstilbud. I tillegg til å gjøre tilpasninger i egenbetalingsforskriften, bør uttellingen for avlagte grader fjernes. Etter- og videreutdanning er et av svarene for å få opp den nasjonale sysselsettingsgraden etter pandemien.
3. Dagens ordning med rammeplaner fungerer i realiteten som detaljstyring av utdanningene, og bør fjernes. Det er gjort flere forsøk på forenkling av ordningen tidligere, men tiden er overmoden for å skrote dette gammeldagse overformynderiet av noen få, store og viktige profesjonsutdanninger. Ved å gi institusjonene økt frihet til å legge opp studiene slik det er mest hensiktsmessig, kan vi sikre mer moderne, fleksible og kunnskapsintensive profesjoner og profesjonsutøvere til velferdssamfunnet.

Avslutningsvis vil jeg påpeke hva disse innspillene overordnet handler om, nemlig institusjonenes behov for mer autonomi og mer oversiktlig styring for å sikre muligheter for faglig utvikling.

styringsmeldingen

Asheim lover færre mål og mindre detaljstyring

Regjeringen anerkjenner utfordringene vi står i, men bidrar lite for å løse opp i dem. Om noe blir styringen enda mer fragmentert med denne stortingsmeldingen. Det er til og med noen få tilløp til enda mer nasjonal styring, ved for eksempel å gi DIKU beslutningsmyndighet ved omdiskuterte nedleggelsker av små, utsatte fag, og økt bruk av konkurransearenaer for videreutvikling av studieporteføljen.

Det er viktig at Stortinget tar med seg disse perspektivene i sin behandling videre, og legger til rette for mer moderne og tillitsbasert styring av de høyere utdanningsinstitusjonene. Det vil bidra til oppbygging av samfunnet i kjølvannet av pandemien.