Debatt ● Sigrid Marie Nilssen
«Gi meg det jeg vil ha - respekt!»
I læreryrket får vi bare mer og mer ansvar, men mindre og mindre rettigheter. Og dette er elevene klar over, og det er foreldrene klar over. Det er det som gjør jobben så vanskelig, skriver masterstudent og lærervikar Sigrid Marie Nilssen.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
«Man må endre jobben», hører jeg det sies på lærerværelset.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Klokka er 0800 og lærerne er samla til morgenkaffe før undervisninga starter. Jeg er nettopp ferdig i min siste praksis på lektorstudiet, men er blitt ringt inn til skolen for å være vikar. Denne morgenen er litt annerledes enn andre morgener. Det er noe tilløp til frustrasjon, samtidig som lærerne holder et humoristisk blikk på situasjonen. Det diskuteres lønn og streik, men det er likevel denne ene kommentaren jeg legger merke til. For hva har skjedd med lærerjobben som gjør den så lite attraktiv?
Jeg har flere medstudenter som vurderer å droppe ut eller som skal gå løpet ut, men som ikke under noen omstendigheter har tenkt til å faktisk jobbe som lærer. Da jeg hadde min tredje praksisperiode, dro jeg også ofte hjem gråtende og hadde mange samtaler med venner om hvilke andre muligheter jeg har etter studiet. For min del handler mye av desperasjonen om det ansvaret som blir lagt i mine hender, rettighetene jeg mangler og et samfunn med mindre og mindre respekt for voksne. Er det egentlig jobben som må endres, eller måten vi anser den?
Streiken høsten 2022 bør ha vist verden hvor mye ansvar lærere sitter med. Hvis vi skal se på utviklingen fra da mine besteforeldre gikk på skolen, er forvandlingen dramatisk. De gikk på skolen da læreren var en kunnskapsformidler. I dag er læreren delvis psykolog, sosialarbeider, parterapeut, vekter, minipoliti også skal du kanskje undervise litt ved siden av. Du skal skape et inkluderende fellesskap, du skal danne elevene, du skal legge til rette for hver enkelt elev og du skal gi eleven kompetanse i ditt fag. Misforstå meg rett, dette er en god utvikling. Disse faktorene er essensielle for å få til et godt læringsmiljø der elevene trives, opplever mestring og lærer. Men tenk litt på det, føl litt på den vekta som legges på lærernes skuldre.
Dette ansvaret hadde heller ikke vært et like stort problem hadde det ikke kommet helt uten rettigheter. Vi lever i et samfunn der det prioriteres å beskytte barn og unge, og det gis stadig flere rettigheter til dem. Dette er i utgangspunktet en god tanke, men det minsker handlingsrommet til oss som jobber med unge. Ikke bare har vi lite vi kan si og lite vi kan gjøre for å få elevene til å følge med, men elevene er også fullt klar over at vi ikke kan gjøre noe. De kjenner sine rettigheter, og de kjenner vår mangel på dem og det er de ikke redd for å vise. Det er flere lærere som opplever å få slengt noen paragrafer i trynet når de prøver å gjøre jobben sin. Man innser fort at handlingsrommet er minimalt og forventningene til hva man skal få til, enormt.
Jeg tror ikke vi skal gå så mange år tilbake før det ville vært uhørt at elevene slenger med leppa om sine rettigheter, trekker rasistkortet, kaster utstyret til skolen rundt i klasserommet eller bare generelt viser mangel på respekt. Det er også vanskelig å respektere noen som ikke har noen myndighet. Hva som kom ført, mangelen på respekt eller mangelen på myndighet, det må du si meg. Problemet forblir likevel det samme. Elevene har null respekt for læreren, og læreren har minimalt handlingsrom for å skape denne respekten.
For noen uker siden var jeg på min favorittbar med venninna mi og kjæresten. Han kommer fra Finland, og da jeg sa jeg skulle bli lærer kom svaret raskt: «Jeg skjønner ikke at du orker. Jeg kunne aldri blitt lærer i Norge. Det er bare noe med den respekten som mangler hos norsk ungdom.» I Finland har lærerstudiet vært blant de mest populære studiene, noe som blant annet begrunnes i prestisje og respekt for læreryrket. Det er det vi også trenger i Norge. Det er ikke nødvendigvis lønna som må økes, eller ansvaret som må lettes. Vi må få rettigheter, handlingsrom og vi må få respekt fra samfunnet og fra elevene.
Da jeg fylte 18 prøvde jeg å fortelle faren min at jeg endelig hadde fått rettighetene mine, og var blitt voksen. Da svarte han bare: «Men med rettigheter kommer ansvar». I læreryrket får vi bare mer og mer ansvar, men mindre og mindre rettigheter. Og dette er elevene klar over, og det er foreldrene klar over. Det er det som gjør jobben så vanskelig.
Jeg sier som Stiffi gjorde under MGPjr i 2002 ; «Gi meg det jeg vil ha - respekt». For nå er det heller oss som voksne som må skrike etter det, og ikke 11 åringene.
