Debatt ● Laima Nomeikaite
Gatekunst — en kulturarv som samtidig er kommers og protest
I september malte UiB over gatekunstverket Fjordprinsessa, noe som førte til skarpe reaksjoner. I denne kronikken avklarer gatekunstforsker Laima Nomeikaite hvordan gatekunst og kulturarv henger sammen.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I løpet av september måned har det åpnet seg en debatt om gatekunst som kulturarv etter at Sandy Carols verk ‘Fjordprinsessa’ og Østrem, Akire, AFK, og KKs-kunstverkene ble malt over på SV-fakultetets bygg ved Universitet i Bergen. I den pågående debatten uttrykte kunstnere og studentene skepsis mot at universitetet fjerner sin egen kulturarv, men Estetisk utvalg ved UiB mente at gatekunst er en midlertidig kulturarv og de hadde rett til å fjerne verkene fra eiendommen sin. Her åpnet seg et dilemma om hva kulturarv er, hvordan den skal bevares, og hvem som eier gatekunst. I denne kronikken skal jeg prøve å avklare noen av disse punktene.
Den tradisjonelle oppfatningen av kulturarv er at den må være gammel, og at den er som et slags passivt objekt som skal bevares for framtidige generasjoner. En slik tilnærming mislykkes ikke bare i å adressere gatekunstens avgjørende forhold til hverdagslivet og dets temporære aspekter, men har også vist seg å være ekskluderende. Med støtte i kritisk kulturarvforsker Laurajane Smiths påstand om at «kulturarv ikke er en ting», argumenterer jeg i min forskning for at gatekunst som kulturarv er en relasjonell, temporær og meningsskapende prosess i nåtiden. I Bergen, for eksempel, har ulike prosesser som de lokale beboeres hverdagsopplevelser av gatekunsten, gatekunstplanen, legalisering av graffitivegger, diskusjoner i sosiale media og kommersialisering bidratt til gatekunstens betydning og byens stedsidentitet.
De ulike lokale og globale prosessene skaper betydning og diskusjoner om gatekunst som kulturarv, og øker samtidig skillet mellom kunstverk som er verdige og uverdige for bevaring. Bevaringen av gatekunstverker er derfor ofte sosialt ulikt og leder til konflikt. Her oppstår ofte diskusjoner og uenigheter om byens fellesskap og rett til eierskap. Men hvem eier egentlig gatekunst?
Samtidsgatekunsten utsprang fra avantgarde-kunstbevegelser som futurisme, dadaisme, popkunst og hiphop-kulturen. Avantgardekunstnere forsøkte å gi en alternativ visjon av by og hverdagen, der innbyggerne hadde rett til å styre byrommet selv. På denne måten så de for seg en kunst og by utenfor staten, kapitalismen og forbrukersamfunnet. Det tradisjonelle synet på gatekunst er derfor sett på som ukonvensjonell kunst — som kunne skapes av alle og for alle og utenfor den formelle kunstsfæren eller det private eierskapet. I tråd med økningen i informasjon og kommunikasjonsteknologi, har gatekunsten imidlertid raskt endret seg i form, funksjon og innhold. Nå er gatekunsten en hybrid form for visuell urban kunst der virtuelle og fysiske rom, samt ulovlige og lovlige og ikke-kommersielle og kommersielle aktiviteter forbindes.
Gatekunstverkene lages både med tillatelse fra private eiere og uten. Retten til gatekunst tilhører derfor to motstridende grupper: det private eierskap og byens fellesskap. Det private eierskap er et produkt av både juridiske domener og det kapitalistiske system, det er en del av den lovfestede by. ‘Byens fellesskap’ står i motsetning til det dominerende paradigmet om eiendomsretten, det er et rom av affektive møter, gjennom hvilke meningsfulle relasjoner og endring kan oppstå.
I tilfellet kunstverkene ved SV-fakultetet var disse del av det private eierskap- de tilhørte universitetet og gatekunstnere, men samtidig var disse også et av byens fellesgoder siden kunstverkene kunne oppleves av studentene og vanlige forbipasserende. Dessuten ved å fjerne gatekunsten, har universitetet også sett bort fra retten til ‘byens fellesskap’. Gatekunsts essens er midlertidighet som Estetisk utvalg pekte på, men fjerning av gatekunst bærer med seg to sider: på den ene siden er kunstverkets flyktighet en del av den felles kulturarv og meningsskapende prosess; mens på den annen side ødeleggelsen og fjerningen av kunstverk av private aktører og ulike autoriteter medfører et ekskluderende byrom, hvor gatekunst-opplevelsen og kunstens betydning for byen ødelegges.
Hvilke gatekunstverker bør være på veggen og ikke, er ikke en enkel sak. Rettighetene til ‘byens fellesskap’ oppnås ofte ikke via formelle lover, men avhenger av opposisjonelle bevegelser som motsetter seg og avbryter den dominerende autoriserte kunst-diskursen og det private eierskap. En erkjennelse av det enkelte gatekunstverks betydning og den demokratiske bevaringen av det kan også oppstå etter en uforutsigbar hendelse som fjerning eller destruksjon. F.eks. oppstod der en demokratisk bevegelse for bevaring av gatekunsten etter en trussel om fjerning av Sedin Zudins kunstverk på Musikkens hus i Kristiansand. Betydningen av Argus' ‘What do you see’-stensil for Møhlenpris nabolag kom også frem da kunstverket ble tilfeldig fjernet.
Dermed utspiller gatekunstens kulturarvprosesser seg ikke etter et manus, men den er kreativ og uforutsigbar.
