Debatt ● even smith wergeland og arve hjelseth
Fremtidsrettet rehabilitering av campus
Ingen vil klippe snorer på en gammel bro. Men det er faktisk dette som er fremtidens bærekraftige samfunn.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Det er på nytt oppstått debatt om campussamlingen i Trondheim. Utgangspunktet denne gangen var signalene fra ministeren om at prosjektet måtte nedskaleres kraftig.
Campusprosjektet ved NTNU jobber fortsatt med utgangspunkt i en ambisjon om å samle de humanistiske og samfunnsvitenskapelige miljøene på Gløshaugen, men det såkalte nullalternativet – å oppgradere campus Dragvoll i stedet – er også inne i kabalen igjen.
En av oss (AH) har forsøkt å argumentere for at kostnadene ved rehabilitering av Dragvoll sannsynligvis er overvurdert i forhold til alternativene. Vi skal komme tilbake til dette, men denne debatten er også interessant fordi den aktualiserer en generell problemstilling knyttet til forholdet mellom rehabilitering og nybygg.
I Oslo har en rekke viktige institusjoner forlatt – eller er i ferd med å forlate – sine historiske bygg til fordel for nybygg. Sist ut er NRK, som forlater Marienlyst til fordel for Ensjø, og Ullevål sykehus, som skal flytte virksomheten til Gaustad.
Felles for både NTNU, NRK og Ullevål er at nybygg og flytting fremstilles nokså ensidig som beste alternativ, på bakgrunn av identiske påstander:
At oppgradering til vår tids klima- og energistandard vil gjøre rehabilitering uforholdsmessig dyrt og at eksisterende bygg er dårlig tilpasset virksomheten med hensyn til funksjonalitet – både professorer, journalister og leger har nemlig en arbeidshverdag som ser helt annerledes ut enn tilfellet var da de nåværende byggene ble reist, blir det hevdet.
Ambisjonen om nye læringsformer lar seg for eksempel lettere realisere med andre typer lokaler enn dem som ble bygget i 1970-årene, heter det.
Disse påstandene er imidlertid høyst diskutable. For det første er de ofte fremmet av aktører helt uten kompetanse på historisk bebyggelse. Da Svein Gjedrem, styreleder i Helse Sør-Øst, i 2019 påsto at deler av Ullevål sykehus «råtner på rot», hadde han ikke peiling på hva han snakket om.
Slike uttalelser bygger ofte på rene tekniske rapporter som viser at eldre bygninger – akkurat som ventet – ikke lenger er i samme stand som da de var nye. Måler man et 120 år gammelt bygg som ikke er rehabilitert mot et nybygg, er det helt opplagt at det nye vinner.
Da Svein Gjedrem, styreleder i Helse Sør-Øst, i 2019 påsto at deler av Ullevål sykehus «råtner på rot», hadde han ikke peiling på hva han snakket om.
Innleggsforfatterne
Det relevante regnestykket er imidlertid hva man kan få ut av det eldre bygget gjennom energioppdragering. Men potensialet som ligger i eksisterende bygninger blir sjelden eller aldri utredet. Dermed står man igjen med dagens dystre tilstand mot en lysende fremtid i nybygg.
For det andre kan bygningens funksjonelle evne også oppgraderes parallelt med det tekniske. Et ombygd NRK Marienlyst kunne selvfølgelig blitt langt mer hensiktsmessig enn dagens variant. Da måtte man i så fall brukt tid og ressurser på arkitekter og andre aktører med gjenbrukskompetanse.
Det man i stedet gjorde, var å bruke store penger på en arkitektkonkurranse om fremtidens Marienlyst uten NRK. Dragvoll har selvsagt sine utfordringer, både teknisk og funksjonelt, men utfordringene blir ikke mindre av at ingen prøver å løse dem med konstruktive ideer.
For det tredje er det et fellestrekk ved flere av prosjektene at de er drevet fram av ledere og politikere, ofte mot fagmiljøenes interesser. Det er i hvert fall tilfelle med Dragvoll og Ullevål.
I sistnevnte sak har sågar fagmiljøet selv utarbeidet en alternativ løsning, med bærekraft som ett av hovedargumentene. Både politiske aktører og ledere av store offentlige organisasjoner har det til felles at de rimeligvis er sterkt motivert av å etterlate seg noe som kan bli husket. De vil sette fotavtrykk, som det heter.
Et nybygg, gjerne i nye omgivelser som på Ensjø, gir høyere status enn oppgradering. Men på den annen side: Fotavtrykk kan også måles i form av bærekraft og klimaeffekter. Da viser det seg som regel at bevaring i kombinasjon med hensiktsmessig oppgradering er det beste klimatiltaket.
Dette er morgendagens arkitekter fullt klar over. Ved norske arkitektskoler undervises det i gjenbruk, ombruk og transformasjon av eldre bygninger som aldri før, både fordi studentene ser på dette som spennende oppgaver og fordi det knyttes til dagens debatter om klima.
Mens "løsningen" lenge har vært å erstatte eldre bygg med nye, fordi de nye har lavere energiforbruk når de er oppført, ser man i dag på hele regnskapet, det vil si all ressursbruk i alle ledd av prosessen. Da kommer eldre bygninger mye bedre ut, fordi det ofte er lite klimavennlig å rive – man sløser bort ressurser og genererer avfall – og fordi nybygg ofte er lite klimavennlige å bygge.
På grunn av høye klimagassutslipp i den første fasen kan det i mange tilfeller ta 50 år før et nybygg tar igjen det tapte sammenlignet med et eksisterende bygg med energioppgradering.
I følge EUs nye handlingsplan for sirkulær økonomi er byggebransjen ansvarlig for ca. 50 prosent av alt forbruk av materialer og råvarer i Europa, og ca. 35 prosent av all avfallsproduksjonen. Klimakrisen løses altså ikke ved nybygg – den forverres.
Det er også en kostnadsside å tenke på. Store byggeprosjekt i Norge har en lei tendens til å sprekke så det suser. CONCEPT-gruppen ved NTNU har avdekket at budsjettsprekk dessverre er normalen i Norge, og at overskridelsene har økt i omfang og størrelse de siste årene.
Rapporten hevder at «Jo større prosjekt, jo flere aspekter er det gjerne som også kan gå galt». I en annen studie, ved Georg Arnestad, fremkommer det at nesten alle nye norske kulturhus har hatt en budsjettsprekk på 30-50 prosent.
I tillegg har de blitt 40 prosent dyrere å drifte enn estimert. Man bør med andre ord tenke seg godt om og finsikte tallgrunnlaget nøye før man satser på omfattende nybygging. Det blir neppe billig å oppgradere Dragvoll, men det er som regel enklere å kalkulere på noe som allerede finnes, fordi det er mer forutsigbart.
Debatter om rehabilitering versus nybygg farges også av inngrodde holdninger. Selv etter en rekke skandalesaker i media om norske budsjettsprekker, synes troen på nybygg å være minst like sterk som før blant dem som lager utredninger og tar beslutninger.
Når dette i tillegg henger sammen med en like sementert uvilje mot å bruke penger på rehabilitering og vedlikehold, har man i realiteten et stort kulturproblem.
Mens vedlikehold nesten utelukkende fremstilles som en negativ investering, slik debatten om Dragvoll illustrerer, blir nybygg nesten utelukkende skildret i positive ordelag. Man "skaper" noe, i motsetning til den "skuffelsen" det er å bruke masse penger på noe man allerede har.
Ingen vil klippe snorer på en gammel bro. Men det er faktisk dette som er fremtidens bærekraftige samfunn: Ting som allerede finnes må bevares og optimaliseres i langt større grad enn det som er dagens praksis i Norge. Det er i et slikt perspektiv at Dragvolls fremtid bør diskuteres i tiden som kommer.
Les også:
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside
Nyeste artikler
Å elske en bokhandel
Når musikken stilner
Audun Øfsti (1938 - 2024)
Forskjellen må utgjøre en forskjell
NTNU stenger populær fritidsbolig for utleie. — Veldig lei meg
Mest lest
Sjokkmåling: Nær dobling for Frp blant studenter
Kvinner skjuler hvor tøft de har det på jobb etter sykdom. — Jeg lukket døra på kontoret og gråt
Khronos lesere med 37 forslag til Årets navn i akademia 2024
Instituttet sier opp folk, nå slutter instituttleder og får ny jobb utenfor NTNU
1107 årsverk visket bort i akademia i 2024