Debatt ● Jørgen Berge, Nalân Koç og Tore Furevik
Framtidens blå Polhav
Norge trenger å få på plass en koordinert nasjonal satsing som skal forberede oss på den fremtiden vi vet kommer i Arktis, og som vil føre til endringer i Polhavet som vi i dag ikke er i nærheten av å se rekkevidden av.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Et nytt Arktis er i ferd med å bli en realitet — det settes nye varmerekorder, isen forsvinner og åpent hav blir stadig mer dominerende. Polhavet vil etter alle solemerker være et blått hav om sommeren i vår levetid, og kanskje allerede i løpet av de neste 10—20 årene. De lokale og globale konsekvensene er ukjente, men trolig store.
Disse endringene vil med all sannsynlighet ikke kunne la seg stoppe i vår eller våre barns levealder, uansett hva vi nå skulle klare å innføre av klimatiltak. I tillegg til å gjøre det vi kan for å begrense global oppvarming, må vi derfor se fremover og planlegge for den framtiden som kommer raskere enn vi trodde for bare få år siden.
Norge trenger å få på plass en koordinert nasjonal satsing som skal forberede oss på den fremtiden vi vet kommer, og som vil føre til endringer i Polhavet som vi i dag ikke er i nærheten av å se rekkevidden av.
Det året vi nettopp har lagt bak oss vil gå inn i historien som det varmeste året globalt som noen gang er registrert av mennesker. Samtidig opplevde vi kulderekorder mange steder i landet i november og desember, og snøkaos i sør nå i januar. I Kina var det nylig rekordkaldt med temperaturer ned mot 50 minus, i USA preger sprengkulde starten på primærvalget, og i Polhavet økte isen i utbredelse i gjennomsnitt med nesten 120 tusen kvadratkilometer hver dag gjennom oktober måned.
Isen i Arktis er rett og slett i ferd med å smelte, og Polhavet i ferd med å gjennomgå et dramatisk hamskifte.
Berge, Koç og Furevik
Dette er godt over gjennomsnittet for perioden 1981 til 2010 og tilsvarer et areal nesten like stort som Hellas, hver dag! Gjennom hele desember måned vokste isen med totalt 2.7 millioner km² — et areal som tilsvarer omtrent 25 % av hele Europa. Det er ikke alltid like enkelt å erkjenne at verden varmes opp i et rekordhøyt tempo når det er iskaldt rundt oss.
Dessverre er det et faktum at planeten vi lever på blir varmere, og at det skyldes våre egne utslipp av klimagasser. Parisavtalen setter en klar ambisjon om å begrense den globale oppvarmingen til under 2 grader sammenliknet med førindustriell tid, og helst ned mot 1,5 grader. Selv om verdens ledere nylig var samlet i Dubai for å finne løsninger og motivasjon for å kunne nå Parisavtalens ambisjon, taler de globale gjennomsnittstemperaturene som er registrert for 2023 sitt klare språk: Det er lite som tilsier at vi skal klare å nå Parisavtalens ambisjon. Dette er både trist og utfordrende. Og det er viktig å erkjenne at selv om vi skulle klare å holde oss under 2-gradersmålet, så er det allerede igangsatt endringer som i generasjoner må regnes som irreversible. Spesielt i Arktis.
I Arktis tilsier alle våre målinger av klima at endringene skjer mye raskere og med større utslag enn ellers på planeten. Temperaturen stiger så mye som 4 ganger mer i Arktis enn det globale gjennomsnittet. Dette er svært dårlig nytt for den isen som i dag dekker Polhavet. Selv om verdens ledere skulle klare å stå bak slutterklæringen fra Dubai om en global overgang bort fra olje, kull og gass, så tilsier alle modeller at vi i løpet av vår levealder vil oppleve at Polhavet blir isfritt om sommeren.
Disse endringene vil med all sannsynlighet ikke kunne la seg stoppe i vår eller våre barns levealder, uansett hva vi nå skulle klare å innføre av klimatiltak. Isen i Arktis er rett og slett i ferd med å smelte, og Polhavet i ferd med å gjennomgå et dramatisk hamskifte.
Polhavet vil i all overskuelig framtid være kaldt nok til at det vil fryse is der om vinteren. En logisk følge av at mer is smelter om sommeren, er at et større areal vil fryse til i den kalde årstiden — slik vi har sett i vinter der isens utbredelse har økt mer pr. dag enn hva som har vært vanlig de siste 45 årene. Men smeltesesongen vil bli lengre og varmere, og vil gjøre at det som for Fridtjof Nansen og mannskapet ombord på skipet Fram fremstod som et mer eller mindre ufremkommelig hvitt og islagt hav hele året, snart vil være et blått og svært fremkommelig hav om sommeren.
Norge som polarnasjon har et viktig ansvar for å skaffe til veie den kunnskapen som skal til for en sikker forvaltning av framtidens Polhav. Som oljenasjon vil mange hevde at vi har et ekstra stort ansvar.
Berge, Koç og Furevik
Et hav der lasteskip kan ta betydelige snarveier over Polhavet, der cruiseskip kan bringe med seg turister til Nordpolen, og der ressurser i mye større grad enn i dag kan høstes. I dette ligger det også viktige perspektiver og koblinger til den geopolitiske situasjonen som har sterke følger for Arktis, der et stadig mer anstrengt forhold mellom øst og vest fort kan skape uønskede og uforutsigbare situasjoner.
Få andre steder er det en tydeligere og mer direkte kobling mellom geopolitikk og samfunnsutvikling på den ene siden og naturvitenskap og forståelse av økosystem på den andre.
Polhavet er stengt for kommersielt fiske gjennom en internasjonal polhavsavtale. Denne varer i 16 år, noe som i realiteten ikke er veldig lenge. Vi vet i dag ikke i hvor stor grad lodda vil vandre inn i Polhavet eller hvor langt nord torsken vil gå. Men vi vet at endringer skjer, og de vil skje uavhengig av hvor flinke vi er til å redusere utslipp av klimagasser globalt. Vi bør derfor være best mulig forberedt til å møte de endringene vi vet vil komme.
Norge som polarnasjon har et viktig ansvar for å skaffe til veie den kunnskapen som skal til for en sikker forvaltning av framtidens Polhav. Som oljenasjon vil mange hevde at vi har et ekstra stort ansvar. Når våre regjeringsmedlemmer og politikere nå har kommet hjem fra klimatoppmøtet i Dubai, bør de se mot nord og det havet som vi vet er i stor endring.
Vi må sørge for at vi har den nødvendige kunnskapen som skal til for å være forberedt på disse endringene. Norge har både infrastruktur, kompetanse og økonomi til å ta en internasjonal lederrolle. Vi har en topp moderne isbryter i FF Kronprins Haakon, vi har verdensledende miljøer innen utvikling og bruk av ny teknologi både i havet og i verdensrommet, vi har verdensledende forskningsmiljøer innen sentrale fagområder som havrett, økologi, meteorologi, oseanografi, havbunnskartlegging og modellering, og vi har kanskje verdens beste forvaltningsregime utviklet for marine ressurser i våre områder.
Og ikke minst, vi har et landslag med 17 norske institusjoner som sammen er i ferd med å utvikle en helhetlig forskningsplan for et fremtidig blått Polhav. Vi kaller denne planen for Framtidens Polhav.
