Debatt ● margareth hagen
Forskningssterke breddeuniversiteter og søknader om fremragende sentre for forskning
Margareth Hagen, rektor UiB, synes det er flott med mange søknader til sentre for fremragende forskning.
Publisert
Sist oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Odrunn Samdal og Nils Gurnnar Kvamstø uttrykker bekymring over at Universitetet i Bergen (UiB) har arbeidet frem så mange som 25 søknader om å få bli senter for fremragende forskning (SFF). De mener at dette er en bortkastet og feilslått ressursbruk, siden sjansen til å nå opp er så liten.
Jeg er derimot stolt over at UiB har sendt inn så mange søknader. Det er ikke min fortjeneste. Den ligger hos forskerne, i dekanatene og hos et godt forskningsadministrativt støtteapparat. Søknadsbunken vitner om bredde, fri nysgjerrighetsdreven forskning og kvalitet. Det er dette som kjennetegner Universitet i Bergen.
SFF-ordningen er Forskningsrådets viktigste virkemiddel for å fremme høy kvalitet i forskningen. Den er et verktøy for å bygge langsiktig og ambisiøs forskning, og utlysningen er åpen for alle ideer og alle fagmiljøer. Målet er fokusert forskningsinnsats på høyt internasjonalt nivå, med forskerutdanning og internasjonalt samarbeid som viktige delmål. Et Senter for fremragende forskning har en finansiering som er tiårig. Dette gir senteret tid til å sette spor etter seg, både i vertsinstitusjonens forskningskultur, i grunnleggende metodearbeid og i forskningen.
UiB har totalt fått tildelt 8 SFFer hvorav 4 er aktive nå. De dekker en bred vifte av fagmiljøer: kreftforskning, klimaforskning, geologi, middelalder, arkeologi, romforskning, dyphav og global helse. I denne søknadsrunden leverte nesten alle fakulteter SFF-søknader.
Jeg er kritisk til at et rektorat eller et dekanat skal sile ut hvem som får søke SFF. Vår rolle er å legge til rette med et godt støtteapparat for søknadsarbeidet.
Margareth Hagen
Å utarbeide en SFF-søknad er et stort arbeid for miljøene, og konkurransen er hard. Det er forskermiljøenes valg å delta – søknadene initieres naturligvis av fagmiljøene selv. Jeg er kritisk til at et rektorat eller et dekanat skal sile ut hvem som får søke SFF. Vår rolle er å legge til rette med et godt støtteapparat for søknadsarbeidet.
De 25 søknadene viser at vi har gode miljøer i hel vår faglige bredde. Her er vi godt samstemte med UiO, som leverte 57 søknader. Jeg er stolt av laginnsatsen som ligger bak dette arbeidet i en krevende tid. Og jeg er stolt av at 16 av de 25 senterlederne er kvinner.
Samdal og Kvamstø mener at dette er borkastet tid, fordi flertallet vil få avslag på sine søknader. Jeg mener tvert imot at arbeidet som er lagt ned er viktig. Nye ideer er kommet på bordet, nye forskere har funnet sammen og ideene blir fort videreutviklet i nye søknadsomganger.
Betydningen av SFF for UiB handler ikke bare om sterk forskning, men også om at det er et åpent program og at det er snakk om en langsiktig finansiering. For oss er de frie forskningsprogrammene svært viktige, fordi de åpner for den nysgjerrighetsdrevne forskningen og fordi de er åpne for alle fagmiljøer. Dessverre er konkurransen altfor sterk om disse midlene. Vi ønsker derfor at Forskningsrådet styrker sine frie utlysninger.
Som rektorkandidat for neste periode ønsker jeg at UiB befester sin posisjon som det forskningssterke breddeuniversitet det er. Det ligger et stort ansvar i dette. Hvem er bedre egnet enn UiB til å søke på SFF-ordningen? Hva skal vår rolle være i det nasjonale akademiske landskap?
Universitetet må arbeide langsiktig med forskningskvalitet. Forskningskvalitet handler om originalitet, relevans, etterprøvbarhet og redelighet. Den defineres ikke av størrelsen på eksterne inntekter, og heller ikke av finansieringsform. Gode forskere og forskergrupper orienterer seg mot et bredt sett av virkemidler. Det er ikke nødvendig å lage falske dikotomier. Kvalitetsarbeidet og rammebetingelsene som finnes i universitetets fagmiljøer det aller viktigste. Langsiktigheten ligger der, og derfor må den forvaltes godt.
Å lede et stort universitet krever at man klarer å jobbe langs flere akser samtidig, og ikke minst krever det at man tror på forskerne og fagmiljøene.
