UiB må fortsatt satse på sentre som spydspisser for fremragende forskning og undervisning

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Samdal og Kvamstø er bekymret for at Universitetet i Bergen (UiB) bruker for mye ressurser på å utvikle søknader til Sentre for fremragende forskning-ordningen (SFF).

Som ledere av sentere som har vært involvert i flere søknads-prosesser i SFF-sammenheng, vil vi gjerne komme med noen kommentarer.

Noen av søknadene har ledet frem til etablering av sentre, andre har ikke nådd opp i konkurransen. Prosessen i seg selv er likevel nyttig ved at man kan formulere høye mål som det kun vil være mulig å arbeide mot gjennom en langsiktig og tung finansiering. Man arbeider intenst sammen på tvers av forskningsgrupper og jobber frem tilnærminger og planer. Prosessene er også nyttige selv om det ikke ender med suksess.

Debatt ● oddrun samdal og nils gunnar kvamstø

Universitetet i Bergen må ha både topp og breidde med i kvalitetsarbeidet

Disse prosessene kaster gjerne av seg – i form av nyskapende forskning og flere ganger andre prosjektsøknader – også om den aktuelle søknaden ikke blir finansiert. Søknader som blir finansiert gir naturligvis en styrking av den faglige aktiviteten slik at man kan bygge opp en plattform som også gjør det mulig å søke og få annen type finansiering.

Sentre har gjerne også ressurser til å forsøke seg på nye finansierings-kilder og instrumenter – og bidra til kompetanse som gjør det mulig for miljø også utenfor sentrene å søke disse kildene. For eksempel er suksessraten i Norge innenfor Det europeiske forskningsrådet (ERC) spesielt høy for forskere som har en senterbakgrunn.

Vi mener at SFF og andre konkurransearenaer for fri og nysgjerrighetsdrevet forskning gjør det mulig for UiB å styrke sitt grunn-fundament. Solid grunnforskning er basisen som gjør det mulig å engasjere seg i både mer anvendt forskning og innovasjons-rettede prosjekter.

Vi støtter Samdal og Kvamstø i at UiB kunne være flinkere på å bruke et større spekter av virkemidler. Vi mener likevel at SFF, ERC, FRIPRO og andre åpne konkurranse-arenaer bør ha et spesielt fokus, og at arbeidet som institusjonen legger i støtte til disse prosessene er vel anvendt innsats.

Vi håper at fremtidens rektorater ved UiB ikke vil begrense prinsippet at gode søknader drives frem av en bottom-up prosess, der ambisiøse forskere får hjelp til å utvikle sine beste ideer og at slike initiativ heies frem av fagmiljøene.

Vi håper nye rektorater vil arbeide med både de som lykkes og de som ikke blir finansiert slik at de vil bidra maksimalt til å styrke UiBs grunnforsknings-baserte fundament. Institusjonen må selvsagt vurdere om søknader er gode nok for å bli sendt inn, men det er viktig at prosessen ikke er for top-down og at hjelpen er profesjonell.

Profesjonell støtte gir også ringvirkninger for videre arbeid med ideer og søknader på langt bredere front. Dette vil kaste av seg både i form av bedre undervisning og student-rekruttering og gjør det mulig for UiB å bidra til bærekraft og innovasjon i vid forstand.