Enøyd om akademisk frihet

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Det er god grunn til å utfordre den overfladiske bruken av «akademisk frihet» som er så utbredt i dagens forskningspolitiske debatt, slik direktøren for Forskningsrådet, John-Arne Røttingen gjorde i Khrono mandag 26 oktober. Men det er noe ganske annet å avvise at finansieringsmåten kan true både den lovfestete «akademiske friheten» og den vitenskapelige integriteten som all forskning er avhengig av.

Røttingen treffer godt når han snur utfordringen mot forskersamfunnet selv: «Den akademiske friheten bør utøves innenfor de kunnskapsbehovene samfunnet og fagene har.» For med akademisk frihet følger også et samfunnsansvar.

Derimot lyder det ikke overbevisende når han hevder at «Ingen offentlig finansiering i Norge, hverken grunnbevilgning, støtte fra Forskningsrådet eller oppdragsforskning fra departementer og direktorater» utfordrer en vel begrunnet akademisk frihet.

Og det virker enøyd når han sier meningsmotstanderne hevder at «det ikke under noen omstendigheter kan legges føringer på forskernes virksomhet.» Så uansvarlige er de vanligvis ikke.

les også ● Debatt ● John-Arne Røttingen

Utfordrer forskningsfinansieringen den akademiske friheten?

Direktørens argumentasjon viser liten sans for at vitenskapelig forskning har flere ganske forskjellige funksjoner i samfunnet. Den skal bidra med politisk uavhengig kritikk og den skal stå til tjeneste med å løse praktiske problemer i næringsliv og offentlig administrasjon. Den skal også bidra til å forme et felles kunnskapsgrunnlag som gir sammenheng i de forskjellige funksjonene.

Den ideologien som i dag dominerer forskningsdebatten er ikke gammel. Den stammer fra tiden etter den andre verdenskrigen. For et halvt århundre siden var det enda en selvfølge nærmest at det er viktig forskjell mellom akademisk forskning knyttet til utdanningssystemet og praktisk forskning knyttet til administrasjon og næringsliv. Og at den første har som oppgave å opprettholde og utvikle et generelt gyldig deskriptivt og normativt kunnskapsgrunnlag, som også den praktiske forskningen trenger. Denne forskjellen på teoretisk og praktisk vitenskap ble klart artikulert allerede for tre-fire hundre år siden da moderne samfunnstenkning ble utformet. For eksempel: Fra praktisk materiell virksomhet i bergverk, medisin og jordbruk utkrystalliserte det seg en felles teoretisk lærebygning i form av kjemisk vitenskap.

Den klassiske forståelsen av vitenskap og forskning ble fortrengt av ideologisk og økonomisk inspirert kritikk. Det akademiske «elfenbenstårnet» var en skyteskive som mer eller mindre revolusjonære radikalere kunne gjenkjenne enten de var venstre- eller høyreorienterte. Men i den historiske bakgrunnen ligger det fremdeles en forståelse for legitim bruk av distinksjoner mellom teori og praksis, grunnforskning og anvendt forskning, vitenskap og teknologi, mm. Denne forståelsen finnes det lite av i Forskningsrådets programerklæringer fra de siste par tiårene. Selv om «grunnforskning» fremdeles ofte dukker opp som et honnørord.

Røttingen avslutter med en forskningsideologisk kraftsats som det er lett å slutte seg til: «Det handler om integritet, autonomi og en kritisk uavhengighet, og om en akademisk frihet og et akademisk ansvar for den tid og det samfunn vi er en del av.» Det høres ut som også han er bekymret for at dette idealet forvitrer.

Den medisinen har ordinerer er imidlertid dårlig gjennomtenkt: «Vi må unngå å skille mellom en opphøyet og distansert vitenskap på den ene siden og den mer anvendte og problemorienterte forskningen på den andre.» Retorikken er avslørende. Hvem er det som for alvor mener at vitenskapen skal være «opphøyet og distansert» fra samfunnet. Poenget med de tradisjonelle distinksjonene er ikke å isolere ting fra hverandre men å se den forskjellen som får dem til å henge sammen. Uten slike distinksjoner er det vanskelig å drive en politikk som ivaretar integritet, autonomi, kritisk uavhengighet i forskningen. Påvirkningen fra politiske, økonomiske og andre interesser som er med på å styre forskningens finansiering får lettere gjennomslag.

Det ser ut som direktøren er blitt revet med av den nytteorienterte og relativt kortsiktige forskningsideologien som mer og mer har dominert Forskningsrådet de seneste årtiene.