Debatt ● Stølen, Hagen og Borg
Forskningsrådets fagpolitiske rolle må ikke svekkes
Et mindre, og mer administrativt sammensatt styre, vil svekke den faglig-strategiske kompetansen, skriver rektorene ved UiO, UiB og NTNU.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Statsråd
Ola Borten Moe har varslet en gjennomgang av forskningssystemet hvor også
Norges forskningsråds rolle
og oppgaver skal vurderes. Samtidig foreslås det nå, i
forkant av gjennomgangen, basert på en forenklet høring med kort frist, endringer i Forskrift
om vedtekter for Forskningsrådet.
Endringene som foreslått vil
kunne svekke rådet som et
forskningsstrategisk organ med spesielle fullmakter og åpner for at Forskningsrådet blir et ordinært direktorat som langt enklere kan styres
politisk av fremtidige regjeringer/statsråder. Det er uklokt.
Det er verdt å lytte til Espen Solberg og Per Kochs vurderinger og bekymringer. Kunnskapsdepartementet (KD) foreslår å slå sammen Forskningsrådets vedtekter og departementets virksomhets- og økonomiinstruks. Forskningsrådet vil dermed ikke lenger ha egne vedtekter; vedtekter som i dag tydeliggjør rådets hovedoppgaver og sikrer bred faglig og geografisk deltakelse og medvirkning fra forskning, næringsliv, offentlig sektor og samfunnet for øvrig. Departementet foreslår videre å redusere antallet medlemmer i styret, og mye tyder på at styret hovedsakelig vil besettes for å ivareta god virksomhetsstyring; for å sikre kontroll over økonomistrømmene. Virksomhetsstyring er selvsagt helt påkrevd, men det må også være klart hvor det helhetlige ansvaret for faglig utvikling av norsk forskning ligger. Et mindre, og mer administrativt sammensatt styre, vil svekke den faglig-strategiske kompetansen.
Forskningsrådets styre må ha tung vitenskapelig kompetanse, gjerne også internasjonal. Det handler om å sikre en god balanse mellom ulike virkemidler og deres målsettinger. Vi kan ikke bare tenke fra ett budsjettår til annet, men evne å forvalte offentlige midler til forskning på en måte som ivaretar langsiktige fagpolitiske målsettinger. Det blir særlig viktig i tider hvor det må prioriteres hardt. Dette er og blir viktig for ethvert land med ambisjoner for forskningspolitikken og kan ikke overlates til et ikke-faglig og administrativt fokusert styre.
Det foreslås videre at Forskningsrådets styre ikke lenger skal oppnevnes av Kongen i statsråd, men av KD. Dette vil flytte makt fra regjeringen som kollegium til en enkelt statsråd og vil åpenbart også øke muligheten for sterkere politisk styring, og svekke eierskapet på tvers av departement. Reaksjonene er mange og ikke minst er NHO er tydelige og prinsipielle «forskningsrådets arbeid skal speile — og tjene — hele samfunnet, ikke kun interessene til ett departement». Endringer som dette må utredes og vurderes i forbindelse med den varslede stortingsmeldingen om forskningssystemet som skal være ferdig våren 2025. Det er ingen grunn til å forhaste seg.
En siste problemstilling er implisitt, og den knytter seg til Forskningsrådets rolle som uavhengig forskningspolitisk rådgiver. Forskningsrådet har siden det ble etablert i 1993 hatt en uavhengig rådgivende rolle overfor myndighetene i forskningspolitiske saker. Det bør Forskningsrådet fortsatt ha. Endringene som nå foreslås setter denne uavhengigheten i spill. Det vil svekke det norske forskningssystemet og med det det norske kunnskapssamfunnet. Vi trenger et sterkt forskningsråd med den uavhengigheten særskilte fullmakter krever.
