Forskningsrådet bør spre midlene tynnere utover

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Den ekstremt lave gjennomslagsraten hos Fripro-programmet i Norges forskningsråd skaper betydelige utfordringer for Forsknings-Norge. Prosjekter som har fått de beste internasjonale evalueringene, får ikke ressurser til å produsere den kunnskapen de kunne. Vel så viktig er at forskere mister motivasjonen til å levere søknader når de gang på gang ser sine gode prosjekter nedprioriterte når pengene tildeles. Ledere sliter med å oppfordre med troverdighet forskere til å bruke tid og krefter på å skrive søknader til Norges forskningsråd. Systemet har blitt dysfunksjonelt.

Situasjonen anerkjennes av statsråd Ola Borten Moe, som høsten 2022 skrev et brev til Forskningsrådet med en instruks om at «Ambisjonen bør være en innvilgelsesprosent på om lag 25 prosent på hver utlysning». Dessuten skriver departementet at «endringene implementeres før neste Fripro-utlysning» og at «ressursbruken som er knyttet til søknadsbehandlingen reduseres betraktelig».

Det var litt av en bestilling! Men det er klokt å jobbe med dette fordi en betydelig økning i gjennomslagsraten vil blant annet skape en helt annen situasjon når det gjelder motivasjonen til å stå på over flere år med søknadsskriving og dermed når det gjelder kunnskapsproduksjon av høy kvalitet i Norge.

Forskningsrådet

Fripro ble reddet. Nå lyser Forsknings­rådet ut penger til unge forskertalenter

Debatten om hvordan få dette til har fokusert på hvordan redusere antall søkere, noe departementet også oppfordrer til i samme brev når de beskriver dagens situasjon som «oversøkningen». I fjor fikk 82 av ca. 1.600 søknader til Fripro finansiering. Hvis man skal bevilge omtrent like mange i neste runde og oppnå 25 prosent kun ved å redusere antall søknader, må man få over 1.200 søknader bort fra bunken.

Det er mange tiltak for å redusere søknadsbunken som kan diskuteres (f.eks. karantene for de som har fått dårlige vurderinger eller mer fleksible søknadsmottak- og behandling), og Forskningsrådet har tatt initiativ til god dialog med de berørte sektorene om dette. Den dialogen må tas videre, vitende om at uansett om vi snakker om endringer i regler om hvem som kan søke eller kulturendringer knyttet til søknadsvaner, så vil det nødvendigvis ta mer enn ett år å få til en såpass stor reduksjon i antall søkere.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

For å oppnå målet om at 25 prosent skal få finansiering allerede ved førstkommende utlysning, kreves det ikke bare tiltak for å få ned denne «oversøkningen»; man må også vurdere å spre ressursene tynnere. (Vel, ok, det er jo én mulighet til, rent logisk, nemlig en massiv økning i bevilgningen til Forskningsrådet. Tenker at vi lar det prosjektet ligge nå.)

Langt flere av de som faktisk leverer søknader må få finansiering. To forslag som kan vurderes er at minimumsbeløpet kan senkes og at man kan gjøre større differensiering mellom fagfelt.

I dag er minimumsbeløpet på søknader til Fripro 8 millioner norske kroner, mens maks er 12 millioner norske kroner. Snittbevilgningen i fjor i Fripro var 9,3 millioner, det vil si ikke så veldig mye over minimumsbeløpet. Hvis man reduserte minimumsbeløpet betraktelig og attpåtil valgte blant ellers likestilte prosjekter ut fra det som hadde lavest budsjett, vil dette stimulere til måtehold og skape rom for å finansiere flere prosjekter. Finansiering av stipendiat- og postdok-stillinger med prosjektmidler blir med dette vanskeligere, noe som selvsagt må være en del av diskusjonen.

Man kunne til og med ha forskjellige finansieringsnivåer der noen får bortimot det de har bedt om, mens andre får et langt mindre beløp som likevel gjør det mulig for dem å kunne komme i gang med noe av det de har tenkt og ikke minst som bidrar til å opprettholde motivasjonen deres til å jobbe videre med søknaden. Jeg lurer av og til på om vi har mistet oversikt over hvor mye 500.000 kroner kan bety for en god forskningsgruppe.

Et tiltak til som kan gi rom til finansiering av flere søknader, er større differensiering mellom fagfelt. Her er det nærliggende å se på utfallet av siste runde med SFF-søknader, der man ikke differensierte i det hele tatt, med ganske uheldige konsekvenser.

På grunn av en reduksjon i tilgjengelige midler, ble det bestemt å ikke finansiere alle de 11 sentrene som skulle få senterstatus, men heller bare 9 av dem. Maksbeløpet over 10 år ble ikke 180 millioner som først tenkt, men 155 millioner.

nedbemanning

Slik er kuttforslagene i Forskningsrådet

Reduksjonen til 155 millioner skjedde uten dialog med de 11 som den vitenskapelige komiteen mente skulle bli sentre. Hadde Forskningsrådet, eventuelt komiteen, foretatt en slik dialog og presset litt på de med for eksempel mindre eksperimentelle prosjekter, hadde man kunnet unngå å måtte kutte to sentre, fordi man hadde klart å få ytterligere ned budsjettet til flere av de 9 som fikk. Det er bare ikke slik at alle fag trenger like mye penger for å få til like store fremskritt. Det bør være lov å differensiere uten at det skal omtales som en nedgradering av de fagene som er billigere i drift.

Statsrådens oppfordring om å finansiere 25 prosent av søknader bidrar til å gjøre en lengre debatt rundt dette temaet mer konkret, og han gjør det på en måte som krever handling. Det er i det lange løpet bra for Forskningsrådets legitimitet og for de forskerne som søker. Hvis vi kombinere noen av Forskningsrådets tanker om hvordan redusere antall søknader med en reduksjon i minimumsbeløpet, en stimulering til å holde budsjettene lavere og en økt differensiering mellom finansieringsnivåer til forskjellige fagområder, kan vi ta betydelig skritt i riktig retning.