Debatt ● ramberg, sejersted og bull
Forskningslederen er den viktigste forvalteren av akademisk frihet
Det er ikke gangbart at Granskingsutvalget og redelighetsutvalgene har forskjellig oppfatning om prosjektlederrollen, skriver ledere for tre forskningsetiske utvalg.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
To av oss har tidligere kritisert Granskingsutvalget for å klandre Universitetet i Bergen for systemfeil. Den kryptiske konklusjonen i Granskingsutvalgets uttalelse var at «problemkomplekset som ligger til grunn for saken må løses på institusjonelt nivå».
En del av problemkomplekset var ifølge Granskingsutvalget at saken kanskje kunne vært forhindret, dersom en del av oppgavene til prosjektleder hadde vært flyttet til institusjonelt nivå. Granskingsutvalget har i to andre saker underkjent uttalelser fra UiO og fra Oslo universitetssykehus (Sak 2023/98 og Sak 2023/105). Også i disse to sakene dreide det seg om prosjekt- og gruppelederrollen.
Det må mane til ettertanke at Granskingsutvalget åpenbart ikke er på linje med de tre største redelighetsutvalgene i Norge. Samlet har disse utvalgene behandlet opp mot 50 saker de siste årene etter at Forskningsetikkloven ble innført og har både kompetanse og erfaring. Det sittende Granskingsutvalget har ikke behandlet mer enn en håndfull saker.
Etter vår oppfatning dreier uenigheten seg om prinsipielt forskjellig oppfatning av hva rollen til en prosjektleder skal eller bør være. Det er ikke gangbart at Granskingsutvalget og redelighetsutvalgene har forskjellig oppfatning om denne rollen. Man må finne fram til en felles forståelse. Vi mener, slik vi skrev, at Granskingsutvalgets uttalelse i bergenssaken når det gjelder systemfeil var dårlig begrunnet og at man i denne saken rettet baker for smed.
Granskingsutvalgets uttalelse kan etter vår oppfatning ikke være retningsgivende for redelighetsutvalgene. Hvis Granskingsutvalgets uttalelser skal være retningsgivende, må de være av en helt annen presisjon og kvalitet. Det samme mener vi om de to andre uttalelsene.
Uenigheten ble ytterligere satt på spissen i et seminar 16. september 2024 arrangert av De forskningsetiske komiteene. På bakgrunn av vår artikkel i Forskningsetikk redegjorde den ene av oss (Sejersted) for vårt prinsipielle syn bl.a. om prosjektlederrollen. To av Granskingsutvalgets medlemmer, John-Arne Skolbekken og Geir Sverre Braut redegjorde for sitt syn, som de også hadde publisert digitalt i Magasinet Forskningsetikk.
Sejersted la vekt på at ansvaret for kvalitetskontroll av forskning og derved også forskningsetikken i stor grad er fragmentert. Dette kan befordre juks. Prosjektleder har som regel mange roller. De kan i tillegg til den viktige forskerrollen omfatte gruppelederrollen, veilederrollen, mentorrollen, mesterrollen (i mestersvenn relasjoner) og noen ganger lederfunksjon i linjen (men oftest ikke). I tillegg vil vedkommende fungere som fagfelle i vurdering av artikler og søknader og kan ha redaktørroller. Svært ofte vil prosjektleder ha sørget for ekstern finansiering av prosjektet (Principal Investigator, PI).
I svært mange fag vil vedkommende altså være ansvarlig for drift av en forskningsgruppe — forskningsinstitusjonenes byggesteiner. Prosjektleder forvalter på den måten både forskersamfunnets århundregamle selvjustis for kvalitet og etikk i forskning, så vel som andre normer og regler. Prosjektleder er den som i kraft av sine funksjoner og oppgaver må overføre de forskningsetiske normene til studentene, gjennom å være en rollemodell. Når en forskningsleder slurver, jukser eller opptrer uredelig, har det derfor vidtrekkende konsekvenser. NESH er den eneste av de forskningsetiske komiteene som sier noe substansielt om forskningslederrollen. De legger vekt på ansvaret for forskningsetikken. Dette har Granskingsutvalget ikke vurdert eller kommentert i noen av de tre uttalelsene.
Skolbekken og Braut skriver at «spørsmålet om systemfeil reflekterer en historisk utvikling som har gått fra søkelys på individuelle feil hos syndebukker og ulykkesfugler til erkjennelse av mer komplekse årsakssammenhenger». De utdypet dette på seminaret ved å trekke fram som eksempel hvordan man kan forebygge togulykker.
Vi kan være enige i at arbeid med å forebygge normbrudd i første rekke bør rettes mot systemforbedringer. Og vi kan også enes om at systemet må legge til rette for at prosjektleder kan oppfylle sin rolle på en god måte. Vi er derimot dypt uenige i at man kan gå så langt som å påstå at en forskningsleder som slurver eller jukser selv er et offer for systemfeil. Det blir feil å betrakte slike handlinger primært som symptom på systemsvikt, som gjør forskeren til en syndebukk eller ulykkesfugl.
Det er ikke en ulykke å fuske og slurve. Det er ikke en ulykke å utelate medarbeidere fra forfatterskap. Det er ikke en ulykke å kopiere og lime tekst. Det er heller ikke en ulykke å ikke sikre at arbeidet i en forskningsgruppe følger allment anerkjente forskningsetiske normer. Når slike ting forekommer, er det gjennom, eller som en konsekvens av, enkeltindividers handlinger, handlinger som går på tvers av det rollebestemte ansvaret som påligger en forskningsleder.
Det er ingen grunn til å tro at vi vil forebygge forskningsjuks ved å overføre til institusjonene (hva nå det måtte bety i praksis) deler av det ansvaret som forskningslederrollen innebærer. Snarere mener vi at institusjonene må ta et større ansvar for å styrke denne rollen. Prosjektledere må gis god administrativ støtte, og institusjonen må sikre både at de har den nødvendige faglig og forskningsetisk kompetanse og at forutsetningene for gjennomføring av prosjektet er oppfylt. Man kan ikke frata forskningslederne faglig ansvar, eller ansvar for de øvrige funksjonene i rollen som vi har beskrevet ovenfor. Det er etter vår oppfatning å misforstå hva systemansvar innebærer. Fjerner man oppgaver og ansvar fra denne sentrale rollen, vil det forsterke fragmenteringen av ansvaret for forskningskvaliteten og dermed gi større, ikke mindre, grobunn for juks.
Vårt vesentligste argument er imidlertid at forskningslederen er den viktigste forvalteren av akademisk frihet. I universitets- og høgskolelovens §2-2 knyttes faglig frihet tydelig til ansvar både på institusjonelt og individuelt nivå. Forskningsetikkloven har en egen paragraf (§4) om forskerens aktsomhetsplikt. Det er altså slik at akademisk frihet er koblet mot ansvar og aktsomhet. Av dette følger at store faglig frihet fører til stort ansvar.
Det er derfor vår påstand at når Skolbekken og Braut gjør forskeren til offer og vil svekke forskerlederrollen ved å overføre ansvar til institusjonene, så svekker de forskerens faglige og akademiske frihet. Dette kommer i tillegg til fragmenteringen av ansvar.
Vi synes derfor Granskingsutvalgets tre uttalelser vitner om en manglende eller feil analyse av hva akademisk frihet innebærer, og av hvilke konsekvenser det har å flytte ansvar vekk fra individnivå. Hvis vi fritar forskeren for ansvar ved å betrakte fusk i faget primært som en konsekvens av systemfeil, fraskriver vi samtidig forskeren retten til å gjøre krav på akademisk selvbestemmelse. Akademisk frihet er under press, særlig internasjonalt, men også nasjonalt. Det er utrolig viktig å verne om den. Redelighetsutvalgene i akademia må utføre sin oppgave i lys av denne grunnleggende forpliktelsen.
