Vil kurse seniorforskere i forfatterskaps­regler

— Så sitter du der i hengemyra, da.

Det sa professor Nina Langeland under Universitetet i Bergen sin nylige forskningsetiske dag.

Temaet var medforfatterskap — et tema som langt fra er uten konflikter. Hvem skal være med på forfatterlisten? Og hvem har ansvar dersom det viser seg at noen av medforfatterne har gjort en dårlig jobb eller jukset?

Det siste var noe av det Langeland var opptatt av. I en forskningsverden som er stadig mer internasjonal og stadig mer tverrfaglig, hvordan kan man da gå god for alt?

— Man blir invitert inn i et samarbeid fordi man har en gitt kompetanse. Men det er ingen av forfatterne som har kompetanse om alt det står om i artikkelen. Da kan man ikke gå god for alt — og det er problematisk, sa Langeland.

Stridstema

Som Khrono har skrevet, er forfatterskap noe av det forskerne krangler mest om.

— At dette med forfatterskap skal være så gjennomgående, synes jeg er både skuffende og uheldig. Det betyr at man ikke er sjenerøse med hverandre, og anerkjenner bidragene folk har kommet med. Og omvendt: Man skal selvfølgelig heller ikke være med hvis man ikke har bidratt, sa Geir Skeie, vitenskapsombud ved Universitetet i Stavanger, til Khrono i september.

Han sa at mange av redelighetssakene som behandles ved universitetet, har i seg en komponent av strid om forfatterskap.

Også ved Universitetet i Oslo er medforfatterskap en diskutert tema. Av 84 saker som vitenskapsombud Knut W. Ruyter behandlet i 2023, handlet 27 om medforfatterskap.

Ved UiO var også medforfatterskap en del av et større sakskompleks. En forsker ble til slutt sagt opp og møtte nylig UiO i retten. En av delene i denne saken handlet om vitenskapelig uredelighet og at forskeren hadde strøket en stipendiat fra forfatterlista.

Vil ha skriftlig avtale

— Vi er ikke flinke nok til å utdanne forskerne til lederroller, sier Benedicte Carlsen til Khrono.

— Mange av forskerne skal inn og være akademiske ledere. Men hvordan gjøre det, og burde de fått mer opplæring i enn de får i dag?

Carlsen er viserektor for forskning og internasjonale relasjoner ved Universitetet i Bergen (UiB) og opptatt av at noen må ha et overordnet ansvar når det handler om medforfatterskap. Hun sier at UiB nå har startet et tilbud med kurs i forskningsledelse som etter hvert skal tilbys alle ved UiB som går inn i en forskningslederrolle.

Selv har hun vært både forskningsleder og instituttleder.

— Man kan nesten ikke være nøye nok. Før man går i gang må man ha avtalt, helst skriftlig, hvem som skal gjøre hva, hva man gjør om noe endrer seg underveis, og hva som er veileder sitt ansvar dersom en stipendiat for eksempel slutter underveis i prosjektet, sier Carlsen.

— Men hvor vanskelig kan det være? Jeg skriver min del og du skriver din del?

— Det er nok ikke så enkelt. For det første er det variasjoner mellom fag og mellom tidsskrift. Innenfor medisinsk forskning har den som står som første- eller sisteforfatter hatt et ekstra stort ansvar. Innenfor økonomifaget står forfatterne av en artikkel i alfabetisk rekkefølge, sier Carlsen.

— I tillegg jobber man ofte i store grupper, og gjerne på tvers av land.

Hun peker på at ifølge Vancouver-reglene (se faktabok) har alle forskere som står på forfatterlisten et ansvar for det som til slutt blir publisert — selv om det ikke nødvendigvis blir praktisert slik.

Opptatt av asymmetrisk makt

Men Vancouver-reglene er skrevet med utgangspunkt i medisinsk forskning, sa Vidar Enebakk under den forskningsetiske dagen. Han er sekretariatsleder for Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH).

— Dette med medforfatterskap er ikke så lett for oss heller. Det er stor kompleksitet her, sa Enebakk.

— Ansvaret ligger delvis hos forskerne, delvis hos institusjonene og delvis hos tidsskriftene. Hvordan skal man få til en god ansvarsfordeling? Og hva skjer når man får inn flere aktører, som eksterne partnere eller brukere? Det er ikke alltid lett for alle å forstå hva som er en medforfatter og hva som er en forskningsdeltaker, sa han.

Som Carlsen mener Enebakk at en avklaring på forhånd når det gjelder forfatterskap og hvem som skal gjøre hva, viktig:

— Man bør ha kontrakter fra starten, så får man heller revidere disse i løpet av prosessen, sa Enebakk.

— Og alle som er prosjektledere må se det å se på publisering som en del av sitt ansvar. Her ligger det asymmetriske maktforhold — det må man snakke om.

Danmark

Ble strøket som forfatter da artikkelen ble publisert

Hva med stipendiatene?

Carlsen leder det sentrale redelighetsutvalget ved UiB, og sier at saker om medforfatterskap både blir behandlet der og i redelighetsutvalgene på fakultetsnivå.

— Dette med medforfatterskap er et evig konfliktområde. Og hvor går grensene? Det skjer jo at noen presenterer noe muntlig, på en konferanse eller som en del av en midtveis-evaluering, og så er det andre som bruker dette i en forskningsartikkel, sier Carlsen.

 Hun peker på flere utfordringer:

1. Konflikter med medforfattere i andre land
2. At en av forskerne har gjort noe galt
3. Forholdet mellom veileder og stipendiat

— Det er mange internasjonale stipendiater som har tatt kontakt og vil ha kunnskap om nettopp forhold mellom veileder og stipendiat når det handler om medforfatterskap. Her kan det handle om flere ting: Det ene er maktforholdet når den ene parten er erfaren og den andre fersk ved universitetet. Det andre er spørsmål knyttet til hvem sitt materiale dette faktisk er, sier Carlsen.

Hun sier det hender at veiledere bruker materiale som stipendiater har samlet inn, og publiserer dette uten at stipendiaten blir satt opp som medforfatter. 

Enebakk sa at de fleste sakene NESH får, handler om unge forskere og studenter som opplever at veiledere stjeler arbeidet deres.

— Det er mye ukultur rundt omkring: «Dette er vanlig, sånn er det her, sånn må det være». Dette må vi snakke om, sa han.

Bjørn Ramberg, som leder forskningsetisk utvalg ved Universitetet i Oslo, sa at halvparten av sakene utvalget behandler handler om forfatterskap.

— Her er forskere i midlertidige stillinger overrepresentert, sa han.

Også Ramberg pekte på at en avklaring på forhånd kan hjelpe:

— Man kan ha et møte tidlig i prosessen. Etter møtet sender lederen ut en e-post der vedkommende skriver «takk for møtet, her er punktene vi er enig om. Send snarlig tilbakemelding på dette».

Danmark

Sier opp og tar et kraftig oppgjør: «En giftig fryktkultur gjennomsyrer universitetene»

2000 forfattere

Ida-Elise Seppola Asplund er selv stipendiat. Hun pekte på flere utfordringer i forholdet mellom veileder og stipendiat.

— Det er stor forskjell på om stipendiaten har sitt eget prosjekt eller om man er ansatt på et eksternt prosjekt, som ERC. Her er prosjektleder gjerne også veileder, og hva skal man da gjøre om det skjærer seg? Og med slike prosjekt kommer det gjerne ansatte fra utlandet, med en annen kultur. Det kan by på utfordringer, i noen land blir jo en stipendiat sett på som en student, sa Asplund.

— Ekstern finansiering kommer med en kostnad.

Noen ganger slutter stipendiater, enten før de har kommet i mål eller rett etter disputas, men før alle resultat er publisert. Dette kan også by på problem.

— Dette er en problemstilling som kommer opp med jevne mellomrom. En stipendiat har fått et annet sted og kjenner at «nå publiserer de mitt». Og begge parter har litt rett — det er gråsoner her, som ikke er opplagte, sa Nina Langeland.

Hun problematiserte også hvem som faktisk skal stå på forfatterlisten. Her er Vancouver-reglene tydelige.

— Men hva med dem som har gjort grunnarbeidet og lagt til rette for prosjektet? 

— Og noen ganger blir man bedt om å stå på forfatterlisten fordi man er seniorforsker, sa Øyvind Frette, prodekan for forskning og innovasjon ved Fakultet for naturvitenskap og teknologi ved UiB.

Han viste til at publikasjoner fra CERN kan ha opp mot 2000 navn på forfatterlisten. Der spiller det blant annet en rolle hvor stort ansvar nasjonen du kommer fra tar for det aktuelle prosjektet.