Forskningsetiske utvalg føler seg overkjørt. — Bør tenke seg om

— De har hatt få saker, og bør tenke seg om når de overkjører tre så sentrale utvalg i sin saksbehandling.

Ole Mathias Sejersted er ikke videre imponert over Nasjonalt utvalg for gransking av uredelighet i forskning. Han leder det lokale forskningsetiske utvalget for Oslo universitetssykehus, Akershus universitetssykehus og de tilstøtende delene av Universitetet i Oslo (UiO).

Nasjonalt utvalg for granskning av uredelighet i forskning er ankeinstans for lokale forskningsetiske utvalg.

I tre av de fire sakene det har hatt til behandling det siste drøye året, har granskningsutvalget underkjent uttalelsene fra de lokale utvalgene. Der de lokale utvalgene har felt de innklagede forskerne, har det nasjonale granskningsutvalget frikjent dem:

• I en sak fra Universitetet i Bergen om forfalskede bilder, landet det nasjonale utvalget på at forfalskningen er et brudd på normene om sannhetsbestrebelse, kvalitet og redelighet, men at «problemkomplekset som ligger til grunn for saken må løses på institusjonelt nivå.» Forskeren gikk fri.
• I en sak om forfatterskap hadde det lokale utvalget landet på at forskeren hadde opptrådt uredelig, og at det forelå systemfeil ved institusjonen. Granskningsutvalget avviste begge deler og landet på at det ikke forelå brudd på normene for forfatterskap.
• I en sak om databruk, publisering og informasjonsutveksling i forskningssamarbeid, landet det lokale redelighetsutvalget på at det foreslå et alvorlig brudd på anerkjente forskningsetiske normer, etter at to personer ble anerkjent for sine bidrag uten at de på forhånd var klar over det. Også her landet det nasjonale utvalget på at det ikke foreligger brudd på normer om kollegialitet og samarbeid.

— Vi, det lokale utvalget ved UiO og det lokale utvalget i Bergen er de tre utvalgene i landet som behandler flest saker. Det nasjonale utvalget har i sin tid bare behandlet en håndfull saker. Derfor synes vi det er betenkelig at de underkjenner uttalelser fra alle tre utvalgene i viktige saker, sier Sejersted.

Nylig deltok han på et seminar i regi av De nasjonale forskningsetiske komiteene, der uenigheten ble tatt opp i etterkant av et leserinnlegg fra Sejersted og Kirsti Strøm Bull, med et påfølgende tilsvar fra granskningsutvalget i Magasinet Forskningsetikk.

uredelighet

Dette krangler forskere oftest om

— Helt merkelig

— Det nasjonale granskningsutvalget sa under seminaret at forskerne var å betrakte som ulykkesfugler og syndebukker. De brukte forebyggingen av jernbaneulykker som eksempler på hvordan en burde jobbe med å unngå forskningsetiske overtramp, forteller Sejersted.

— Det er helt merkelig. Da mangler en analyse av hva forskningsprosesser innebærer.

Han viser til en sak i Bergen hvor en forsker, som også var forskningsleder, gikk fri etter at det nasjonale utvalget pekte på institusjonen som ansvarlig i saken om utstrakt bildemanipulasjon. 

— Min påstand er at det nasjonale utvalget, i de sakene hvor de har overkjørt både oss, UiO og UiB, har sett bort fra viktigheten av prosjektlederrollen og lagt mer ansvar på institusjonene. Det mener jeg blir helt feil, sier Sejersted.

— Ligger i systemets natur

Lederen av det nasjonale utvalget, Irene Dahl, sier til Khrono at regelverket sier at de er klageinstans, og at det da ligger i systemets natur at det vil være saker der de og de lokale utvalgene ikke er enige.

— Jeg vil påpeke at saker som dette er komplekse, og at det er en rekke spørsmål som må tas stilling til før en kan konkludere med forskningsfellesskapets strengeste stempel, vitenskapelig uredelighet, sier Dahl, som til daglig er professor i Tromsø. 

— Og det at vi behandler få saker, betyr ikke at vi ikke er informert om saker ved institusjonene og diskutere disse. At vi selv behandler et relativt lite antall saker, reflekterer dermed ikke hele bildet av utvalgets erfaring med slike saker.

Dahl peker på at beviskravet som gjelder i saker om vitenskapelig uredelighet, klar sannsynlighetsovervekt, er strengt.

— Det er viktig å påpeke at dersom det er konkludert med et normbrudd som er begått med simpel uaktsomhet, er dette også en ansvarliggjøring av den aktuelle forskeren, selv om vedkommende ikke får stempelet «vitenskapelig uredelighet» på seg, sier hun.

Hva gjelder bruken av begreper som syndebukker og ulykkesfugler, sier hun at dette var noe som bare ble brukt i et innlegg under et seminar for å illustrere endringen som har skjedd i forståelsen av samspillet mellom individ og system når det gjelder årsak til ulykker, og ikke en direkte kommentar til den aktuelle saken.

— Formildende effekt

En annen som har bitt seg merke i at granskningsutvalget går i en annen retning enn de lokale utvalgene, er Bjørn Torgrim Ramberg, leder av det forskningsetiske utvalget ved UiO.

— Det virker som om det nasjonale granskningsutvalget har en tendens til å tillegge systemforklaringer en formildende effekt i større grad enn hva de lokale utvalgene gjør, sier han.

Også Ramberg viser til UiB-saken hvor det lokale og det nasjonale utvalget begge var skjønt enige om at det som hadde skjedd var problematisk, men der det nasjonale utvalget overprøvde avgjørelsen om at det var vitenskapelig uredelighet.

— Det handlet om ansvarsfordeling. Om forskjellen i hvordan forholdet mellom enkeltaktørers handlinger og systemet forstås.

Forskningsetikk

Anklager forlagene for etikkvasking

— Ingen instruksjons­myndighet

Det nasjonale organet skal også, i tillegg til å avgi endelig dom i saker, være veiledende for hvordan saker om uredelighet skal behandles.

— Betyr ikke det i praksis at det vil være deres forståelse som skal legges til grunn, også i de lokale utvalgene?

— Veiledning betyr at de skal bidra til at vi gjør det på best mulig måte, men det er ingen instruksjonsmyndighet. Vi står trygt i vårt eget arbeid, og i vår forståelse av de normene vi bruker, sier Ramberg og legger til:

— Men samtidig: Hvis det er systematisk uenighet om hvordan en skal forstå forholdet mellom systemet og den enkeltes ansvar i disse sakene, så er det viktig at vi belyser det og snakker om det.

Utvalgslederen peker på at det er vanskelig å bli enige om hvordan begreper skal forstås når en plasserer etiske argumenter i et juridisk rammeverk.

— Det blir mange vanskelige vurderinger, spesielt rundt hva det er som er grovt uaktsomt, og hva det er som bare er uaktsomt. Og hva skal til før en sier at noe er gjort med forsett? I hvilken grad kan kontekst hvilke unnskyldende? Hvordan forstår vi forholdet mellom rollemessige forpliktelser og individene som fyller rollene? Det er mye som spiller inn her, sier Ramberg.

— Det juridiske kravet for at noe skal defineres som uredelig er at det er begått med forsett eller grov uaktsomhet. Forskjellen mellom de to og bare uaktsomhet kan virke finslepne, men det er den forskjellen som blir veldig viktig når vi avgjør disse tingene.

Den nasjonale utvalgslederen peker på at institusjonenes egne utvalg har vært i tvil om graden av uaktsomhet i enkelte av sakene som har blitt klaget videre.

— I slike tilfeller kan det ikke være særlig overraskende at vi kan komme til at det har dreid seg om simpel uaktsomhet, og ikke grov uaktsomhet, sier Dahl og kommer med en oppfordring:

— Jeg vil benytte anledningen til å oppfordre forskningsfellesskapet til å diskutere forskningsetikk. Det er gjennom et samspill mellom vår kollektive bevissthet, forskningsinstusjonenes saksbehandling og vårt utvalgs virksomhet at vi kan normere innholdet i skyldgradene, og ikke minst hvilke normbrudd som skal karakteriseres som vitenskapelig uredelighet. 

publisering

Forlag trakk 467 artikler fra tidsskrift. Nå blir det svartelistet i Norge

Mener mer systemansvar vil gi mindre akademisk frihet

Ramberg mener en glidning mot å gi systemforklaringer og kultur en formildende effekt vil være negativt.

— For oss er det veldig viktig å beholde ansvaret på individnivå når vi undersøker saker om uredelighet. Om vi ikke gjør det, gir vi fra oss ting vi ikke vil gi fra oss, som for eksempel den akademiske friheten, sier han.

Samtidig understreker han at det er viktig å diskutere system og kultur når en jobber forebyggende.

— Det er mye å hente på å forbedre praksis rundt om kring, og system- og kulturperspektivet er viktig når en jobber med å forbedre systemene for å redusere faren for forskningsetiske overtramp. Men en må skille på det en gjør for å minske faren for at noe skal gå galt, og det arbeidet en gjør i saker der noe allerede har gått galt, sier Ramberg.

Leder av det nasjonale utvalget holder på sin side på at institusjonen har et sentralt ansvar.

— For eksempel skal de de sikre at forskningen ved institusjonen skjer i henhold til anerkjente forskningsetiske normer, sier Dahl.