formidling

— Forskere må ikke være for lettskremte

Hvor mye skal en forsker tåle? En hel del, mener forsker og formidlingsentusiast, Arnstein Mykletun.

— Jeg har også fått håndskrevne brev og telefonoppringninger, der det blir sagt at de vet hvor jeg bor, sier Arnstein Mykletun.
— Jeg har også fått håndskrevne brev og telefonoppringninger, der det blir sagt at de vet hvor jeg bor, sier Arnstein Mykletun.
Publisert Oppdatert

En svensk forsker sier han trakk seg fra covid-forskning etter massiv hets. Flere forskere flykter fra Sverige fordi det oppleves utrygt å være kritiske til den svenske koronastrategien.

Også norske covid-forskere har måttet tåle truende, sjikanerende og ubehagelige meldinger. Hvor mye bør forskere tåle?

For seniorforsker ved Folkehelseinstituttet, professor Arnstein Mykletun, er svaret:

Mye.

— Ikke verdens ende

Mykletun er en av forskerne i Norge som ofte blir spurt om å uttale seg i media, og det gjør han med glede.

Han har også opplevd mer krasse tilbakemeldinger, hets og sjikane enn de fleste. Likevel mener han dette er noe forskere må tåle.

— Det er ikke verdens ende om man møter usakligheter, sier han.

For er det noen som møter både hets, usakligheter og personangrep på jobb hver dag, er det for eksempel yrkesgrupper som ungdomsskolelærere, politifolk, barnevernansatte, NAV-ansatte og ansatte i psykisk helsevern. Da må også forskere tåle det, mener Mykletun.

— Vi forskere er en svært privilegert gruppe. Jobben gir helt unike muligheter for selvrealisering på det offentliges regning. Jeg kan knapt komme på noen annen gruppe med samme posisjon, sier han.

Mykletun mener at man da også skylder samfunnet noe tilbake. Derfor mener han at hets og krasse kommentarer til en viss grad må tåles.

— Ofte kommer den typen kritikk fra personer som er i en underlegen posisjon i samfunnet, og som sparker oppover. Vi må ha en viss toleranse for det, sier han.

Uventede stormer

De fleste forskningsartikler får ikke videre oppmerksomhet, men noen forskningsfelt har såpass stor offentlig interesse at Mykletun mener forskerne har et ansvar for å involvere seg i samfunnsdebatten. Innenfor noen felt kan forskning spille en viktig rolle for politikk, for eksempel prioriteringer og reformer.

— Politiske beslutninger skjer via offentlig debatt. Forskere som sitter på kunnskap og innsikt som er relevant for samfunnsdebatten må involvere seg i offentlig debatt for å få innflytelse på politikkutformingen. Når en sak debatteres offentlig vil selvsagt noen uttale seg om saken. Hvis man som forsker mener at man har noe å melde, skal man da la bare følge debatten passivt og holde sin offentlig finansierte innsikt og kunnskap hemmelig? Hvis ikke man involverer seg risikerer man at noen med mindre peiling på feltet ta den plassen, sier han.

Noen felt er særlig betente, og her må man være forberedt på mye rabalder, ifølge Mykletun. Men av og til er det ikke så lett å vite hvilke saker som vil få reaksjoner.

— For noen år siden uttalte jeg meg om kjønnsforskjeller og sykefravær. Det fikk en del oppmerksomhet, og jeg fikk veldig mange tilbakemeldinger — både saklige og usaklige. Det tok litt mer fyr i teltet enn jeg hadde tenkt, og jeg forsto ikke helt hvorfor. Jeg tenkte jo at jeg kom med et relativt tamt budskap. Jeg sa nemlig at kjønnsforskjellen i sykefravær fortsatt i hovedsak er et mysterium. Fra et forsker-perspektiv er jo alt som før, sier han.

Likevel føltes dette som en liten storm, som krevde tid og energi i flere uker.

Har fått håndskrevne brev og telefonoppringninger

Tilbake til de forutsigbart brennbare temaene. Noen forskere vil jo befinne seg nettopp her.

Arnstein Mykletun har publisert noen vitenskapelige artikler om kronisk utmattelsessyndrom (ME) — men debattklimaet rundt dette temaet, gjør at det er mer fristende å holde på med annen forskning, sier han.

Artiklene han skrev om ME førte til den mest alvorlige hetsen han har fått gjennom sin karriere. Han ble kontaktet av mange sinte og fortvilte mennesker.

— Noe av det kunne se ut som trusler. Jeg har også fått håndskrevne brev og telefonoppringninger, der det blir sagt at de vet hvor jeg bor og så videre. Jeg ser mer på det som en meningsytring, og opplever det ikke som farlig. Det er snakk om folk som føler at forskningen blir personlig og politisk, og ønsker å ta igjen. Jeg har tenkt at det får jeg tåle.

«Relativt illsinte ytringer»

For Mykletun hjelper det å prøve å sette seg inn i perspektivet til den som angriper.

— Hva er alternativet for dem? Som forsker kan jeg få oppmerksomhet om saker i brede medier. Det kan ikke de som eventuelt føler seg krenket, sier han.

Mykletun trekker fram et eksempel på dette:

— Jeg har uttalt med i mediene om IPS — en systematisert metode for å øke sjansene på arbeidsmarkedet til dem som har til dels alvorlige psykiske problemer. Jeg har sagt at i prinsippet kan de aller fleste få, og beholde en jobb, hvis de får riktig form for hjelp. Underforstått betyr det at vi kunne fått flere i arbeid om tjenester var organisert annerledes. Da kan de som har hatt en årelang kamp med Nav føle at verdigheten som de trenger i kraft av å være trygdemottaker blir direkte angrepet, personlig. Det kan føre til relativt illsinte ytringer, sier han.

— Og det blir aldri for mye for deg?

— Jeg har aldri politianmeldt noe. Personangrep fra noen i en sårbar posisjon, rammer meg ikke. Det går greit. Jeg vil bli annerledes hvis det er en kollega som angriper eller idiotforklarer meg. Men det må man vel også regne med, sier han.

Bør tåle mer

— Kan ikke slik ekstrem respons true forskningsformidling?

— Det er det grunn til å være redd for. Derfor maner jeg til at man som forsker må prøve å være litt mer robust, og ikke være så lettskremte. Hvis man legger lista for lavt, blir det plutselig mange områder man ikke kan jobbe med. Det må ikke skapes en forventing om at man kun kan holde på med ting hvis alt er behagelig og forutsigbart, sier han.

Annonse

BLI VARSLET
OM SISTE NYTT

Last ned Khrono-appen og få varsel om de viktigste nyhetene - både nasjonalt og nær deg
-

BLI VARSLET OM SISTE NYTTLast ned Khrono-appen og få varsel om de viktigste nyhetene - både nasjonalt og nær deg-

Mykletun understreker dessuten at de fleste forskningsområder er helt ukontroversielle.

— Det går jo stort sett bra. De fleste forskere opplever vel heller det motsatte problemet — at ingen er interesserte i forskningen deres.

Står fritt til å mene, men ikke uten reaksjoner

— Tror du det er en forskjell i debattklima mellom Norge og Sverige?

— Jeg har inntrykk av at det er noen ting som er vanskelige å diskutere i Norge mens andre ting er det vanskelig å diskutere i Sverige. Svenskene sliter med å diskutere innvandring og kanskje også covid, siden de har valgt en annen strategi enn andre land, sier han.

— Opplever du generelt at det er stor takhøyde for hva man kan mene i offentligheten?

— Ja, man står fritt til å mene det man vil, men ikke uten reaksjoner. Jeg er litt bekymret for forsøk på «no platforming», og at hvis man mener noe politisk ukorrekt kan det få uforutsette konsekvenser i form av at man også tillegges andre meninger, og eventuelt misforstås med vilje, sier han og fortsetter:

— Løsningen er at folk er modige. Det finnes ingen som kan gå inn eksternt og løse dette for oss — ingen «voksne» som kan rydde opp. Vi forskere som deltar i samfunnsdebatten må ikke la oss kue, eller skremmes til taushet, sier han.

Powered by Labrador CMS