Endelig mandag. anna-sabina soggiu

Forandring fryder ikke alltid

Det er ikke min oppgave å vurdere de interne forhold i Forandrings­fabrikken. Det jeg derimot har gjort meg noen tanker om er erfarings­kompetanse og erfaringer som kilde til kunnskap.

Publisert

Ph.d-student i personorientert helsearbeid ved Universitetet i Sørøst-Norge

Over flere uker denne våren, har psykologisk.no avdekket ulike bekymringsfulle sider ved den ideelle stiftelsen Forandringsfabrikkens arbeid.

Ideen med et kunnskapssenter der barn og voksne sammen driver kunnskapsinnhenting, kunnskapsformidling, fagutviklingsarbeid, samt rådgir myndigheter og politikere, er forlokkende for en som meg. Utvidelse av kunnskapsfeltet og gi erfaringskompetanse plass i kunnskaps- og tjenesteutvikling, har jeg sterkt tro på.

Jeg har reagert på produksjonen av rapporter og fagligheten ved Forandringsfabrikken.

Anna-Sabina Soggiu

Avsløringene fra tidligere barn og ansatte ved Forandringsfabrikken er derfor nedslående. Psykologisk.no har gjort et godt stykke journalistisk arbeid og avslørt arbeidsforhold og arbeid med barn og unge som framstår skremmende og svært kritikkverdig.

Bevilgningene fra myndighetene er satt på vent, granskingen av hva som egentlig har foregått er i gang. Jeg lar spekulasjonene ligge, og venter heller på hva konklusjonene sier når undersøkelsene er gjennomført.

Det er ikke min oppgave å vurdere de interne forhold i Forandringsfabrikken. Det jeg derimot har gjort meg noen tanker om er erfaringskompetanse og erfaringer som kilde til kunnskap.

Doktorgradsprosjektet mitt handler om ungdom som trøbler, erfaringskunnskap og tjenesteutvikling til psykiske helsetjenester for ungdom. I kjølvannet av avsløringene hos fabrikken har jeg derfor vært bekymra for erfaringsfeltets stilling i kunnskapsutvikling. Jeg håper det ikke har fått en altfor dyp ripe i lakken.

Mange forskere og medforskere har brukt årevis på å løfte fram kvalitativ forskning med utgangspunkt i folks erfaringer til å motta hjelp fra rus- og psykiske helsetjenester. Og den kunnskapen er avgjørende for at vi skal kunne utvikle tjenester og hjelp som gir mening for dem som trenger det.

«Forandringsfabrikken innhenter kunnskap, men de er ikke forskere», skrev Elisabeth Backe-Hansen. Jeg er enig i mye av det hun skriver. Kunnskap må utvikles på redelige måter, der systematikk råder. Det må forskes, ikke synses.

Jeg har således reagert på produksjonen av rapporter og fagligheten ved Forandringsfabrikken. For ikke å snakke om omfang av datamateriale og hvor eksplisitt ungdommene klarte å omtale hva som var feil i tjenestene og hva de trengte. Og hvor samstemte de var.

I min forskning har jeg få deltakere. Det var allikevel krevende å finne ut hva som var likt i deres budskap og hva som var forskjellig. Ettersom jeg sjøl også har egenerfaring, trenger jeg i grunnen ikke se til brukere jeg har samarbeidet med opp gjennom, det holder å se til meg sjøl.

Som 41-åring har jeg fortsatt vansker med å alltid vite hva jeg trenger og hva jeg føler i møte med hjelpeapparatet. Jeg sitter fortsatt i terapi og lærer om forskjellen på emosjoner, som fører til handlingstrang og hva jeg føler. Så er det så klart forskjell på oss.

Min historie er bare min. Og det er nettopp forskjellene som krever transparente systematiske forskningsprosesser. Slik kan vi hente inn erfaringer fra flere og utvikle kunnskap som kan være nyttig for mange.

Forskning krever systematikk i alle ledd, og det kan være langdryge prosesser. Det krever gjennomtenkte prosjektbeskrivelser, som de som sitter på pengesekken tror på at lar seg gjennomføre, nok til at de vil finansiere dem. Man må begrunne nytteverdi for samfunnet og ikke bare egen interesse for fordypning.

Det krever etisk forsvarlighet og transparens i hvordan kunnskapen er skapt. Redelighet som gir rom for andres kritiske blikk på hva man egentlig har holdt på med i alle ledd av forskningsprosessen.

Det er en pine som stipendiat med impostor syndrome, så klart. Å få tilbake noe du har jobba med i flere år fra anonyme fagfeller i et eller annet tidsskrift med påskriften: Good topic, bad research! Men det er viktig. Ekstremt viktig.

Det er en del av selve kunnskapsutviklinga og ikke minst kvalitetssikringa, at andre får mene noe om det man arbeider med. Mene masse.

Den siste artikkelen jeg jobba med til avhandlinga gikk flere runder sammen med fagfelle. Til sist fikk jeg lyst til å spørre om kanskje vedkommende ville være medforfatter. Produktet var knadd i så mange runder at jeg slet med å kjenne det igjen fra mine første trykk på tastaturet til jeg så det publisert i tidsskriftet.

Det var en vanskelig artikkel. Men den burde være det. Vi hadde jobba med å prøve ut nye metoder for samarbeidsbasert kunnskapsutvikling. Jeg slet med å forklare hva vi hadde gjort. Fagfellen slet med å forstå det samme.

Den ble bedre, og den står seg bedre. Jeg er også tryggere på produktet, det ble bedre forskning rett og slett.

I en artikkel i Klassekampen 4. juni spør direktør og seniorrådgiver i Norges institusjon for menneskerettigheter, Adele Matheson Mestad og Kirsten Kolstad Kvalø om hvem som lytter til barna:

«I Norge har myndighetene vært for dårlige på selv å sørge for å gjøre barn og unges meninger til en del av kunnskapsgrunnlaget for beslutninger som handler om barn.»

De hevder videre at myndighetene i realiteten har satt ut deler av gjennomføringen av barns rett til medvirkning, gjennom å bevilge midler til Forandringsfabrikken. Kronikkforfatterne har helt sikkert rett, og de stiller et betimelig spørsmål:

«Hvem lytter til barna?»

Nei, noen av oss har forsøkt. Å gjøre det gjennom forskning. Å la barn og unge medvirke i alle deler av prosessen med kunnskapsutvikling. I forskning. Og det bør vi fortsette med. Selv om det tar lengre tid og ikke gir like klare svar med to streker under. Men det blir kanskje mer riktig i lengden allikevel.

Les også:

Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside

forandringsfabrikken kunnskapsutvikling endelig mandag debatt anna-sabina soggiu forskning
Powered by Labrador CMS