Stjerneforfatteren valgte bort akademia. Nå hedres han med æresdoktorat

Vi mennesker har alltid fortalt historier og fortellinger til hverandre. Dette er en måte å lære på — og forstå oss selv. Historiefortelling er noe av det som skiller oss fra dyrene, mener Bergsveinn Birgisson — forsker og forfatter.

Birgisson vokste opp på Island, der den muntlige fortellertradisjonen gjorde at mye av vikingenes historie ble skrevet ned gjennom sagaene, århundrer etter at den fant sted, riktignok også iblandet en god del fri diktning.

Mange generasjoner etter står fortsatt fortellertradisjonen sterkt i deler av Island, og Bergsveinn Birgisson vokste opp i en familie der dette var viktig.

— Jeg har vært heldig å vokse opp med folk som bruker fortellinger som sin livsvisdom. Jeg er takknemlig for at jeg har fått innblikk i det, selv om det ikke er noen vitenskapelig måte å forholde seg til verden på, sier han til Khrono.

Det var denne interessen som fikk ham til å velge å begynne på høyere utdanning, som den første i sin familie. Han ble trukket mot gammel litteratur, norrøn filologi, og historie. Men han var samtidig motvillig til å gå på akkord med seg selv for å tilpasse seg akademia.

— At jeg skulle gå fra sagn- eller historiebasert eller fortellingsbasert til en slags vitenskapelig modell. Jeg har aldri helt forsont meg med det, og jeg har ikke klart å se på det ene som primitivt og det andre som avansert, sier han.

Stor internasjonal suksess som forfatter

I 2008 leverte Birgisson doktorgrad ved Universitetet i Bergen (UiB), men han skulle siden velge bort akademia. Han kunne gjøre mer for faget sitt utenfor universitetet, trodde han.

— Jeg skjønte at hvis jeg skulle skrive noe som kunne nå ut til folk, måtte jeg gjøre det på en annen måte, sier han.

Og det hadde han rett i, vil nok mange mene.

Islendingen med hytte på Sotra utenfor Bergen, har to ganger vært nominert til Nordisk råds litteraturpris og hatt stor internasjonal suksess med bøkene sine — som er sentrert rundt norrøn historie. Og nå har UiB gitt ham et æresdoktorat.

UiB mener at Birgisson gjennom sitt forfatterskap har gjort kunnskap om den norrøne kulturarven tilgjengelig for et bredt publikum: «Birgisson skriver i spennet mellom forskningsformidling og skjønnlitteratur, og har bidratt sterkt til å holde interessen for, og fortolkningen av den norrøne historien levende».

les også:

Lite å vinne, alt å tape med kutt i Vikingtids­museet

Et lite paradoks

— Du forlot akademia. Nå gjør universitetet likevel stas på deg. Er det litt paradoksalt?

— Det er gjerne en slags eksistensiell sannhet når man er i nærheten av et paradoks, sier Birgisson med sin islandske aksent når Khrono møter ham i Bergen.

— Var akademia for firkantet og konservativt for deg?

— Jeg er veldig takknemlig for å ha fått lære meg et håndverk ordentlig, og det er et privilegium å få sitte i fire år å fordype seg i noe. Dette har vært en dyrebar erfaring som jeg aldri ville vært foruten, sier han.

Men normene og rammene for akademisk skriving ble likevel litt klamme for Birgisson.

— Jeg mener at hvis man skal skrive om folk i fortiden slik at andre orker å lese, så må man til en viss grad trykke dem til sitt bryst. Det høres kanskje naivt ut, men man må liksom være der med dem. Som akademiker går jo ikke det. Jeg skjønte at hvis jeg skulle gå all in, og prøve å lage en slags hybridrolle hvor jeg både kunne være forfatter og forsker, så måtte jeg trekke meg unna akademia. Det store paradokset her er at akademia nå har takket meg for det, sier han og ler.

Et «objektivt skuespill»

Boken «Den svarte vikingen» fra 2013 regnes som sakprosa, men er bygget opp som en slags spenningsroman. Her nøster Birgisson opp i historien til en av de første settlerne på Island, Geirmund Heljarskinn, og gir ham sagaen han aldri fikk.

Selv mener Birgisson han har stilt seg ganske lagelig til for hugg med slike bøker.

— Jeg tar med distraksjoner for å underholde leseren etter at jeg har lesset på med mye fakta, og ikke alt av det er «vitenskapelig», for å si det mildt.

Derfor har det vært overraskende at flere akademikere har gitt ham sitt godkjentstempel.

— Jeg har blitt kontaktet av arkeologer og historikere som sier at de syns det jeg gjør er fint, selv om de selv ikke får lov til å gjøre det på den måten. Det har vært veldig meningsfullt å høre. Jeg ventet meg mye hardere respons, men det viser seg at mange andre også har blitt litt trøtte av dette «objektive skuespillet» eller hva man skal kalle det, sier han.

Hva mener han så med det? Jo, Birgisson er opptatt av at vi ikke kan gjøre noe uten å bruke vår subjektivitet og tolke ting ut ifra hvem vi er. En robot kan skaffe store mengder faktainformasjon på noen millisekunder, så det er ikke denne måten å tolke kunnskap på folk er interessert ifra en historiker, eller en annen teoretiker innen humaniora, mener Birgisson.

— Jeg tror de fleste er ute etter et menneskelig subjekt som leser gjennom, fordøyer, forteller hva som er viktig, som forteller oss hva denne informasjonen betyr for oss og vårt samfunn i dag. Men man skal liksom kamuflere det subjektive aspektet som alltid er der og gjør det hele verdt å lese. Jeg mener det til og med kan være mer vitenskapelig håndterlig om man er ærlig med slikt, og jeg stiller meg litt undrende til det objektive skuespillet, sier Birgisson.

— Formidling trenger ikke bety fravær av forskning

Birgisson bruker sin faglige kompetanse når han skriver bøker. I «Den svarte vikingen» gjorde han ganske mye egen forskning.

— Dette er ikke bare populærhistorie basert på andres funn. Sammen med arkeologer fra Tromsø lærte jeg meg å lage selolje på den gamle måten, og tau av tjukke selremmer, for å teste hypoteser.

I boken lanserer Birgisson en teori om at vikinger bosatte seg på Island på grunn av en hvalrossbestand der, som senere ble utryddet. Dette er i strid med den 700 år gamle myten om at de første islendingene var på flukt fra Harald Hårfagre, og at de først og fremst drev med landbruk.

Selv om flere forskere hadde nevnt dette som en mulighet, prøvde Birgisson å gå i sømmene på blant annet middelalderkildene for å teste hypotesen ut.

Etter at boken ble gitt ut har empiriske studier gitt støtte til hypotesen om at det hele begynte med en maritim jegerkultur.

— Jeg tror folk har innsett at jeg har noe å komme med forskningsmessig, selv om jeg går fram på en uvanlig måte. Formidling betyr ikke nødvendigvis fravær av forskning, sier han.

— Bør historiefaget endre seg, tenker du?

— Jeg vil vise at det finnes en tilleggsdimensjon til faget. Jeg ønsker ikke å fjerne noe. Jeg tror alle er enige i at faget må utføre en del skikkelig, mikroskopisk, avgrenset grunnforskning. Det er viktig, og slik må det være, men jeg skulle gjerne sett at flere i dette faget var opptatt av å formidle, sier han.

Birgisson stiller spørsmål ved om universitetene og høgskolene kan gjøre mer for å hjelpe fram dette hos sine vitenskapelig ansatte. Han mener det er feil at dette bare skal være opp til enkeltindivider og ildsjeler som tør å ta en sjanse.

Ønsker plass til følelser, intuisjon og undring

Birgisson mener humaniora delvis har prøvd å kopiere realfagenes måte å gjøre ting på.

— Dette med det objektive forsker-jeget og den vitenskapelige modellen. Slik må det åpenbart være innen naturvitenskapen, men passer det for humaniora? Dette er et reduksjonistisk syn på mennesket, og fokuserer kun på den ene hjernehalvdelen, sier han.

Han mener vi har utviklet et vitenskapsbegrep som har utelukket følelser, innsikter, intuisjon og undring.

— Vi er barn av 16- og 1700-tallet. I den historiske skeptisismen ble idealet at bare det som var «rett» skulle med, og at man ikke skulle mene noe. I en slik tradisjon er historikeren bare framskaffer av historiske fakta. Men i realiteten er det ganske lite man kan skrive hvis man ikke kan mene noe, sier han.

En historiesulten ungdomsgenerasjon

Bergsveinn Birgisson ser med bekymring på kutt i historie og små, klassiske fag — både i skolen og på universitetet.

Hans erfaring er at norsk ungdom er sultne på å lære om historie. Etter at «Den svarte vikingen» kom ut takket han ja til å holde en rekke foredrag for videregående skoler i Rogaland.

— Jeg besøkte sikker 30 videregående skoler. På forhånd sa administrasjonen i «Den kulturelle skolesekken»: «Ikke bry deg hvis de bare ser ned i telefonen sin og ikke har noen interesse for det du har å si. Bare kjør på med opplegget ditt. Det er sånn det er».

Men det som møtte Birgisson i klasserommene var det motsatte:

— Uansett hvor jeg dro var det 40 ansikter som bare stirret på meg i 50 minutter. Og de hadde masse spørsmål. Ved noen skoler hadde de kjøpt inn boken min og fikk meg til å signere den når jeg kom. Jeg fikk virkelig erfare en historisk sult. Ingen hadde lært dem om deres fortid. De visste hvem Harald Hårfagre var, men det var det.

Birgisson mener staten svikter på et grunnleggende nivå når den ikke lærer folk om sitt opphav.

— Når kunnskapen er så skortende på dette burde noen varsellamper blinke. Behovet for å få kunnskap om ens egen fortid ligger dypt i oss. Det er naturlig å være nysgjerrig på dette. Det er en del av det som definerer arten vår, sier han.

Historie som livets læremester

— Hvorfor er vi så opptatt av å vite om fortiden vår, tror du? Og er det egentlig noen sammenheng mellom ens tippoldefar og hvem en selv er?

— Ja, jeg tror absolutt det er en sammenheng. Hukommelse er nok delvis arvelig. Og mange reaksjonsmønstre blir nok kodet inn i DNA-et vårt. Jeg har litt sansen for Ludvig Holbergs idé om historie som livets læremester — At vi lærer om oss selv når vi leser vår egen historie, sier han.

Det er farlig å tro at det gamle ikke har relevans lenger, eller har noe med en å gjøre, mener Birgisson:

— At nå er det nye tider liksom, og vi har så lite til felles med våre forfedre at vi bare kan glemme dem. Den tanken er ganske ny, og skremmende, synes jeg.

Bør la oss inspirere av sagaskriverne

— Jeg tror det finnes veldig få i Norge eller på Island som ikke kjenner på en viss følelse av stolthet over bragdene som dette folket greide å utføre. Dette var den siste storhetstiden i Skandinavia — den eneste, sier Birgisson.

Han sier at begrepet vikingkultur er litt misvisende, etter at det har blitt popularisert og prototypisk.

— 90 prosent av folket var fredelige. I mine bøker prøver jeg å trekke fram folk som først og fremst drev med fangst og handel, ikke bare herjing og plyndring. Det var vikingene også veldig flinke til.

Birgisson understreker at vikingskipene var ekstremt avanserte verktøy.

— De ble utviklet gjennom flere århundrer, av de beste ingeniører. Man hadde også en fantastisk poetisk eller lyrisk tradisjon, som virkelig har stått seg, sier han.

Og så har man sagaene. De er Nordens største bidrag til verdenslitteraturen, mener Birgisson.

— Det er et merkelige fenomen — at man på Island et par århundrer senere valgte å fortelle om gamle hedninger. De som skrev sagaene hadde en annen tro og andre normer og verdier, men de ville ta vare på verdenen til sine hedenske forfedre. Det er et under, for det er jo et paradigmeskifte imellom, sier han, og legger til:

— De tenkte ikke at det var irrelevant hvordan tippoldefar levde og tenkte. Vi burde la oss inspirere av det.

les også:

De fleste med doktorgrad forlater akademia. Det er ikke overraskende.