Debatt nicoline frølich og espen solberg

Hva betyr åpen forskning i praksis?

Kanskje er det slik at forskningen blir mer åpen, men at forventningene om åpenhet øker enda mer?

Åpen forskning handler om mer enn tilgang til ferdige forskningsresultater, skriver de to Nifu-forskerne.
Åpen forskning handler om mer enn tilgang til ferdige forskningsresultater, skriver de to Nifu-forskerne.
Publisert Oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Åpen forskning bygger på et underliggende premiss om at forskningen er for lukket. Men er det riktig? Ikke nødvendigvis. Nye tall viser at 83 prosent av norske artikler nå publiseres med åpen tilgang. Det er en markant økning fra kun 38 prosent i 2013. For tiden pågår også en debatt om norske forskere bidrar lite i samfunnsdebatten. Også her er det både tall og erfaringer som tyder på det motsatte. Kanskje er det heller slik at forskningen blir mer åpen, men at forventningene om åpenhet øker enda mer?

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Download on the App Store Tilgjengelig på Google Play

I denne debatten vil vi peke på to aspekter som ofte glipper unna. For det første handler åpen forskning om mer enn tilgang til ferdige forskningsresultater. Åpen forskning gjelder hele prosessen, fra utforming av prosjekter og forskningsspørsmål til gjennomføring og formidling og bruk av forskning. I alle disse fasene kan forskningen være mer eller mindre åpen. For det andre er åpen forskning ikke bare et spørsmål for universiteter og høgskoler. Det berører i høyeste grad også forskning i andre sektorer.

Som instituttforskere vil vi særlig fremheve noen spørsmål om åpenhet rundt anvendt og oppdragsfinansiert forskning.

I en situasjon med høy andeler åpne artikler, har både UH-sektoren og instituttsektoren fortsatt problemer med tilgang. Den positive utviklingen gjelder kun nye artikler. Mange av de artiklene som ble publisert før åpningen skjøt fart, er fortsatt lukket. Her har instituttsektoren en særlig utfordring sammenliknet med UH-sektoren. Instituttforskerne har nemlig ikke samme tilgang til de store biblioteksbasene. Tilgangen er for kostbar. Konsortieavtalene som Unit ivaretar, og som nå er blitt «Publish & Read»-avtaler (dekker både abonnement og publisering), bygger på de tradisjonelle pakkeløsningene hvor man mot høy betaling får tilgang til alle eller en stor del av tidsskriftene fra vedkommende forlag. Å inngå slike avtaler krever betydelig statlig finansiering av biblioteksutgifter og en forskningsprofil som få andre enn breddeuniversitetene har.

Utenfor disse avtalene står derfor tradisjonelt mindre institusjoner med mer spesialiserte forskningsprofiler: Forskningsinstituttene, sykehus som er pålagt forskning, men ikke er tilknyttet medisinske fakulteter, og de mindre UH-institusjonene. Dette utenforskapet fortsetter nå når nasjonale statsfinansierte avtaler inngås om ‘gratis’ kvoter for forfatterbetaling. Mindre institusjoner må fortsatt betale for publisering av hver enkelt artikkel. Instituttene betaler for enkeltabonnementer på tidsskrifter og deretter for å kjøpe fri egne artikler for åpen publisering. Åpen forskning har altså en kostnad som er høyere for noen brukere og institusjoner enn andre.

Et annet viktig aspekt gjelder åpne data for å fremme gjenbruk, etterprøvbarhet og transparens. Det er særlig viktig å diskutere hvordan kvalitative data kan deles åpent. Hvordan bør slike data håndteres for at anonymiseringen ikke skal påvirke konteksten, som i slike studier er viktige for grunnlaget for tolkningene. Videre kan åpne kvalitative data påvirke rekruttering av informanter og gjøre det mindre attraktivt å stille opp til intervju.

Målet om åpnere forskning henger også sammen med økt brukerinvolvering. Både Forskningsrådet og EU har flere utlysninger hvor det forutsettes at brukerne trekkes aktivt med i utforming og gjennomføring av prosjektet. I alle hovedsak vil dette bidra til bedre forskning. Men det er heller ikke uten problemer. For eksempel kan krav til brukerinvolvering med medfinansiering føre til at betalingsdyktige brukere får mer innflytelse på forskningen enn mindre betalingsdyktige aktører. Dette problemet ble nylig reist av forskningsleder Lars Gulbrandsen ved Nansen-senteret i tilknytning til vilkårene for å drive kritisk forskning på petroleumsnæringen.

Utfordringene knyttet til åpen forskning og brukere er også mangelfullt dekket av Statens standardkontrakt for oppdragsforskning. Den omtaler vitenskapelig redelighet, etikk, metoder og eiendomsrett og offentliggjøring av resultater, men nevner for eksempel ikke åpen deling av data. Og mange offentlige oppdragsgivere bruker ikke standardkontrakten overhodet, men foretrekker isteden konsulentkontrakter som gir mindre åpenhet og uavhengighet. Det tilsynelatende unisone ønsket om åpnere forskning gir seg derfor ikke alltid utslag i praksis.

Et aspekt som sjelden debatteres er dilemmaene som kan oppstå når forskere offentliggjør og formidler foreløpige funn og konklusjoner. Slik åpenhet føler logisk av ønsket om åpnere forskningsprosesser, men står også i motsetning til forskningens etablerte prinsipp om at resultater først skal offentliggjøres når de er fagfellevurdert og kvalitetssikret. Skal man holde igjen foreløpige funn som kan belyse en brennaktuell sak, eller formidle det man vet og forvente at samfunnet er beredt til å ta de forbehold som trengs for å håndtere foreløpige resultater?

Idealet og hensikten med åpen forskning er positiv. Åpen forskning har felles normer og idealer som vitenskapelige idealer og normer og vil fremme vitenskapelig kvalitet, åpenhet, gjennomsiktighet og etterprøvbarhet. Likevel er det viktig å diskutere hva åpen forskning innebærer, og hvilke spørsmål det er viktig å være oppmerksom på i den videre prosessen med å åpne opp.

Powered by Labrador CMS