LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Krigen i Ukraina
Ett år etter invasjonen: Traumet, søvnproblemer og takknemlighet
24. februar markeres ettårsdagen for den russiske invasjonen av Ukraina. Slik har det gått med fire personer Khrono har fulgt gjennom året.
Publisert
24. februar 2022 våknet Ukraina til lyden av bombenedslag, og en fullskala invasjon fra nabolandet i øst, Russland, var i gang.
To dager var alt landets president Vladimir Putin trodde Russlands militær ville trenge for å erobre hovedstaden Kyiv. Ett år senere har Russland kontroll over store deler av Luhansk-provinsen øst i Ukraina og deler av provinsene Donetsk og Zaporizjzja sør-øst i Ukraina. Krym-halvøya er fremdeles annektert, og Russland kontrollerer store deler av Kherson-provinsen, selv om Ukraina vant tilbake kontroll over byen Kherson i starten av november.
Krigen har ført til at mange ukrainere har flyktet landet. Siden begynnelsen av 2022 har det kommet over 40.000 søknader fra ukrainske asylsøkere til Norge.
Khrono har i løpet av det siste året møtt noen av flyktningene, og andre som har følt seg kallet til å hjelpe når nøden har vært som størst. Her er deres fortelling ett år etter invasjonen.
Oleksandra Deineko: — Tusen takk
Det nærmer seg et år siden Oleksandra Deineko (32) startet sin dramatiske flukt fra Kharkiv, øst i Ukraina, til Oslo.
Førsteamanuensen i sosiologi ved Universitetet i Kharkiv hadde tidligere samarbeidet med OsloMet-forsker Aadne Aasland, og spurte om universitetet hadde kapasitet til å ta henne imot kort tid etter at krigen brøt ut. Det hadde de, og ett år senere jobber Deineko fortsatt ved By- og regionforskningsinstituttet NIBR.
— Først og fremst vil jeg si tusen takk til det norske samfunnet. I løpet av dette året har jeg fått mye støtte fra personer som har hjulpet meg med å skape et sosialt liv i Norge. Det er en ting alle flyktninger mister når de flykter, og det er en av de mest utfordrende delene av å være flyktning.
— Traume
I løpet av det siste året har hun blitt ti år eldre, forteller Deineko. Langt mer voksen, og med et litt annet livssyn enn tidligere.
— Noen ting er ikke like viktige lenger. Før krigen startet undervurderte jeg viktigheten av helse. Når du ser hvor mange tusen mennesker som er døde, undervurderer du ikke lenger helse. Å ha venner og familie nær deg, har jeg også undervurdert. Krigen har tvunget meg til å bli mer voksen.
— Hvordan har det vært å følge krigen fra Norge?
— Veldig vanskelig. I starten var jeg sjokkert, og jeg trodde at det skulle bli lettere med tiden. Det har det ikke blitt. Dette traumet, dette såret, har ikke gått bort. Jeg trodde at det var mulig å tilpasse seg til krigen, men nei. Det var et liv før krigen og et liv etter krigen. Hver dag hører jeg nyheter om venner som har blitt skadet eller dødd, sier Deineko.
Lært seg norsk
Hun snakker på flytende norsk. Det har vært viktig for henne å lære seg språket, for å vise respekt for kulturen og samfunnet som har tatt henne imot.
— For meg har det vært viktig å snakke med nordmenn på norsk, ikke engelsk. Én av grunnene til det er fordi viktig for meg å formidle kunnskap om Ukraina og krigen. Språket gjør det mulig for meg, og det motiverer meg til å lære meg det.
Språkkunnskapene gjør blant annet at hun de siste månedene har skrevet kronikker for både Aftenposten og NRK.
Og hun har fått forsket på ukrainske flyktningers opplevelse av å komme til Norge i et samarbeidsprosjekt mellom NIBR og Utlendingsdirektoratet og Integrerings- og mangfoldsdirektoratet.
— Føles den forskningen du gjør viktigere nå?
— Jeg opplever at folk mangler kunnskap om Ukraina. Jeg mener det er viktig at vi har samlet kunnskapen om Ukraina gjennom forskningsnettverket UKRAINETT. Nå samarbeider norske og ukrainske forskere for å formidle kunnskap om Ukraina. Det var en blindsone før krigen begynte, som jeg opplever at vi jobber med å fylle.
Bygge broer
Deinko er fortsatt en aktiv underviser for studenter ved Universitetet i Kharkiv, og har digitale forelesninger kl. 07.30 om morgenen. Hun opplever at studentene er mer fokusert nå enn tidligere.
— Før krigen var det studenter som ikke dukket opp, eller unnlot å gjøre oppgaver. Nå opplever jeg at de kjenner på et ansvar, og at de er mer disiplinert. Det er jeg overrasket over. I den situasjonen som er i Ukraina, uten strøm og internett, er ikke det så lett.
Hun er opptatt av at flyktninger kan være med på å bygge broer mellom to samfunn. Det fikk hun vist før nyttår da huseieren av boligen hun leier, bestemte at månedens husleie skulle gå den ukrainske befolkningen til gode. Da kolleger og venner hørte om tiltaket, spyttet de også inn midler til et godt formål. Resultatet ble over 70 matposer og utstyr til trengende i Kharkiv.
— Etter det tenkte jeg at denne situasjonen var ikke unik. Mange ukrainere vet hvem som er trengende, og kan bygge broer mellom to samfunn. Jeg vet at mange andre nordmenn har lyst til å hjelpe, men de vet ikke hvordan. Det kan flyktninger hjelpe med.
Er bekymret før årsdagen
Det er fredag 25. februar 2022 og drøyt et døgn etter at Russland startet sin invasjon og krigføring mot Ukraina. Samfunnsgeograf og professor Michael Gentile ved Universitetet i Oslo får et oppkall på Facebook. Spørsmålet han får er kort: Kan du hjelpe familien min? Gentile nøler ikke, og i løpet av få timer er han på vei til grensa mellom Slovakia og Ukraina. På grensen her plukker han opp familien og frakter dem i trygghet «et sted i Europa», før han kjører hjem igjen.
Nå, ett år etter at Russland brutalt invaderte Ukraina, er Gentile alvorlig bekymret for at det kan komme til å skje noe svært alvorlig rundt årsdagen for invasjonen og krigsutbruddet.
Har vært i Ukraina tre ganger
Michael Gentile forteller at han siden krigsutbruddet har vært tilbake i Ukraina tre ganger. I tillegg har han vært i grensetraktene til landet noen ganger. Første gangen var i oktober, oppholdet var spesielt av flere grunner.
Han dro dit i forbindelse med en samling for forskere og doktorander, i forskermiljøet Gentile er tilknyttet i Ukraina. Gentile var en av arrangørene, og deltakerne kom fra ulike steder i landet, samt en fra Polen.
Dette var den første fysiske samlingen de hadde hatt siden før pandemien brøt ut. Dagen etter deres samling var dagen da broen til Krym ble sprengt, og med den påfølgende massive bombingen.
— Men det gikk fint, selv om opplevelse var spesiell, forteller Gentile.
Etter det har han vært tilbake i starten av januar, på en ferietur med sin datter på 11 år. De besøkte Lviv, en by ikke så langt unna grensen.
— Min kone er fra Estland og føler seg spesielt berørt av denne krigen. De baltiske landene er jo sterkt utsatt i den situasjonen vi har. Vi vil at våre barn skal lære om og forstå den verden de vokser opp i, forklarer Gentile. Han legger til at Lviv virkelig er en nydelig by som han anbefaler.
— Og det ble en svært vellykket tur. Jeg er veldig glad vi dro.
Siste gang var så Gentile tilbake i slutten av januar. Han overvar en disputas for en av sine doktorgradsstudenter i Ukraina.
— Har gått bedre enn jeg trodde
— Hva tenker du om det året som har gått?
— Jeg må si at når det gjelder utviklingen av krigen så har det gått mye bedre enn jeg hadde trodd. Men det er klart at når noen angriper hjemmet ditt er man veldig motivert for å forsvare seg, men det er overraskende at den russiske hæren viser seg å være så inkompetente, nærmest som en papirtiger å regne, sier Gentile.
Han tror ikke krigen vil ta slutt for Putin faller.
— For Putin finnes det etter mitt syn ingen vei tilbake. Hvis han blir styrtet ved en maktovertakelse, da kan det bli fred, men hvis det bare er noen av hans likesinnede som overtar da vet jeg ikke, sier Gentile, som ikke vil påberope seg å være ekspert på krig.
— Vi ser jo også at sanksjonene mot Russland virker sakte, men sikkert. De opplever en kraftig braindrain, det har de gjort lenge, og landet faller sakte og gradvis sammen. samtidig har de både evne til å lage mer våpen og folk til å sende i krigen, i lang tid framover, legger Gentile til.
— Hvordan opplever du stemningen i Ukraina når du er der? Er de optimister selv? Hva tenker de ukrainere du møter om fortsettelsen?
— Atmosfæren er definitivt tung, men jeg opplever likevel en stor forskjell mellom byene Lviv og Kyiv, det er betydelig tyngre stemning i Kyiv, forteller Gentile.
Han legger til at han opplever det han kaller — må-optimisme — og at mange tror på seier.
— Likevel merker jeg en bekymring for at det man opplevde våren i fjor skal gjenta seg. Altså at Russland kommer inn i Ukraina via Hviterussland.
Om forskjellen mellom stemningen i Kyiv og Lviv forteller Gentile at utgangsforbudet starter klokken 23.00 i Kyiv. Alt stenger klokken 21, og de fleste er vel hjemme rundt 22.00 og gatene er helt tomme. Han forteller at det også er veldig mørkt, mye på grunn av mangel på strøm.
I Lviv er utgangsforbudet først ved midnatt. Byen er betydelig mindre og det meste kan være åpent til 23.00.
— De ukrainerne jeg har møtt har altså en forsiktig optimisme, samtidig som de har en alvorlig forståelse av det er landets framtid som står på spill. Det finnes med andre ord ingen alternativer, det er bare seier som teller. Alt annet innebærer de verst tenkbare konsekvenser, sier Gentile.
Ås-studenten: Kom til studier i Norge
To dager etter at krigen brøt ut flyktet Elvira Savchenko (23) fra Ukraina og krigen. Hun bodde i Kiev sammen med faren sin. Moren til Savchenko døde da hun var 15 år gammel. Savchenko bega seg sammen med kjæresten sin mot grensen til Polen og klarte å komme ut av Ukraina. Faren måtte være igjen, det samme gjaldt besteforeldre på morssiden som er bosatt i Donetsk-provinsen.
Reisen videre gikk mot Norge. Her hadde hun en søster som har bodd her i ti år, og selv hadde hun vært på besøk 3—4 ganger. Høsten 2022 ble Savchenko så immatrikulert ved NMBU (Norges miljø- og biovitenskapelige universitet).
Khrono møtte henne rett etter immatrikuleringen, og snakker med henne i nå ett år senere.
— Hvordan går det med deg?
— Jeg har det bra. I august bodde jeg fortsatt langt unna universitetet, men nå har jeg funnet meg et sted å bo i Ås. Jeg har fått lån fra Lånekassen, og det er det som har gjort dette mulig. Etter hvert håper jeg også å få en deltidsjobb, man kan ikke leve på studielån alene i Norge, sier Savchenko.
Måtte tenke på studier og ikke krigen
Hun forteller at hun hadde en forferdelig periode i høst etter at Russland begynte den massive bombingen i Ukraina. Hun fikk søvnproblemer, og var veldig urolig både for venner og familie.
— Nå prøver jeg å konsentrere meg litt mer om meg selv og mine egne studier. Det er mye å lese, og i tillegg prøver jeg å lære meg selv norsk ved siden av studiene, forteller Savchenko.
— Hvordan er det med familien din og vennene dine?
— Faren min er så heldig at han har et hus på landet. Der er man ikke så utsatt for bomber og strømbrudd. Det går relativt sett også greit med mine besteforeldre, forteller Savchenko.
Hun er mer bekymret for vennene sine. De fleste bor i større byer i Ukraina.
— De har ofte problemer med strøm og oppvarming, internett og verst av alt de stadige flyalarmene og bombingen, forteller Savchenko.
— Frykter du hva som kan skje i landet ditt rundt årsdagen for invasjonen?
— Jeg tenker at Russland ikke kan gjøre så mye verre ting enn det de allerede har gjort. Ukraina har fått mye støtte fra andre europeiske land, også våpen, og den ukrainske hæren blir stadig bedre til å forsvare seg, mener Savchenko.
Ved NMBU er det to andre ukrainske flyktninger som studerer, en på samme utdanning som Savchenko. Hun sier det er godt å ha noen å dele bekymring med, men at de alle prøver mest av alt å konsentrere seg om studier og det å etablere seg i Norge.
Lille fugl sluppet fri
Khrono skrev i juni i fjor om musikkstudenten Katy Polishchuk, som fikk tilnavnet ptashka – lille fugl – da hun sang for sine medsoldater i mørket under Azovstal-stålverket i Mariupol.
Da hadde hun forsvunnet sporløst sammen med soldatene som hadde overgitt seg i tida rundt vår nasjonaldag.
I fjor høst dukket det endelig opp livstegn fra studenten. Russerne fraktet henne til Olenivka, et ukrainsk fengsel i den okkuperte delen av Øst-Ukraina, der hun ble sittende over sommeren.
Olenivka er fengselet der 53 ukrainere brant i hjel i juli i fjor, da deler av anlegget ble sprengt i lufta. Derfra slapp russerne henne i slutten av september, og siden er hun blitt et symbol for den ukrainske frigjøringskampen.
Ptashka har brukt tiden siden til å fortelle ukrainere om sine opplevelser. Hun mistet sin forlovede i krigen, men hun er også blitt tildelt medalje av president Zelenskyji, og hun har sunget nasjonalsangen før fotballderbyet mellom Shaktar og Dynamo.
