Et oppgjør med språklig ukultur

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Fagfellevurdering skal først og fremst kvalitetssikre forskningen. I praksis er det et dugnadsarbeid som også er helt nødvendig for å få de tyngste hjulene i publiseringsmaskineriet til å gå rundt, i alle fall slik det er innrettet i dag. Det er en rekke utfordringer med hele systemet, og trolig er det overmodent for revisjon eller revolusjon, slik mange har tatt til orde for de siste tiårene. Her skal jeg konsentrere meg om et mer avgrenset problem: At det sendes ut til fagfeller altfor mange artikler som ikke er tilstrekkelig språklig gjennomarbeidet. 

Spørsmålet om akademikere «kan skrive» har vært reist utallige ganger, og dreier seg typisk om stil: At tekstene er for stive, for oppstyltede, for ordrike, for sjargongpregede, for obskure eller lignende. Det gir imidlertid ingen mening å gi noen karakteristikk av akademisk litteratur i sin alminnelighet. Blant forskere finnes eminente stilister, dårlige stilister og helt middels stilister, som det gjør blant andre skrivende, slik som journalister og forfattere.

ChatGPT

To ord i artikkelen gjorde professoren mistenksom. Nå er den trukket tilbake

Mitt anliggende er litt annerledes, og handler om det helt grunnleggende språklige nivået på manusene som vitenskapelig ansatte sender fra seg til forlag og tidsskrifter før endelig versjon (eventuelt) kommer på trykk. De senere år er det mange som har uttrykt bekymring over studenters skriveferdigheter. Jeg deler den bekymringen, men noen ganger lurer jeg på om foreleserne deres er noe bedre.

Jeg må for ordens skyld presisere at det selvsagt er vanskelig å stille noen generell diagnose. Det er helt sikkert store forskjeller mellom ulike fagfelt og fra tidsskrift til tidsskrift. Min erfaring er ikke nødvendigvis representativ. Men jeg har nå vært fagfelle på et trettitalls manus, og vil si at forbløffende mange av disse har flommet over av elementære ortografiske, idiomatiske og grammatiske feil. Man åpner dokumentet, og de røde strekene brer seg nedover sidene — forfatterne har altså ikke engang tatt seg bryet med å utsette teksten for et rettskrivingsprogram.

Jeg bestreber meg alltid på å gi konstruktiv tilbakemelding, og avstår fra å harselere, men det har hendt at jeg har sendt manus i retur med beskjed om at teksten er så språklig ubehjelpelig at det er meningsløst å forsøke å vurdere det faglige innholdet. Skrekkeksemplene er naturligvis engelskspråklige tekster skrevet av forfattere som har et annet morsmål. Men det er nok å ta tak i også i norske manus skrevet av norske forskere. Og det er ikke bare komplekse og teoretiske utlegninger som er tunge å lese; det språklige forbedringspotensialet er betydelig også i rent deskriptive passasjer, i gjengivelse av annen forskning eller i fremleggelse av empiriske funn.

Debatt ● Skoie, Holden, Røeggen, Bakke, Wenaas, Løvhaug, Qvenild og Karlsen

Hvordan blir fremtidens strategi for vitenskapelig publisering?

Jeg tror ikke nødvendigvis dette er et symptom på et generelt forfall i høyere utdanning, men at det heller skyldes en kombinasjon av tidspress, publiseringspress og ukultur. Særlig ukultur. Alle vet at forskertilværelsen er travel. Jeg har til gode å høre om en antologi eller et spesialnummer der alle bidragene er blitt levert innenfor den opprinnelig fristen, og holder det som relativt sannsynlig at noe slikt aldri har skjedd. Og når forsinkelser er regelen, er den naturlige følgen at forlag og redaktører operer med en buffer — en «egentlig» tidsfrist som er lenger enn den som blir kommunisert til bidragsyterne (altså en slags avart av det akademiske kvarter; et tiltak som er ment å demme opp for et problem, men som mister sin funksjon etter hvert som det blir allment kjent).

Dette ser ved første øyekast ut som en konsekvens av tidsknipa, men jeg mistenker at det handler mer om ukultur. I alle fall ser ikke forskere flest ut til å ha på langt nær like store problemer med å rekke deadline for prosjektsøknader, der tidsfristen er absolutt. Og da er teksten dessuten gjennomgått med lykt og lupe. Det må sies å være et sykdomstegn at akademikere ser ut til å legge adskillig mer tid og omtanke i dokumenter som skal utløse midler til å forske enn de gjør i selve forskningen.

En annen forklaring kan være at det hersker en oppfatning om at det er det innholdsmessige som er det sentrale i fagfellevurderingen, mens språket alltids kan få en oppgradering senere. Et slikt synspunkt hviler på et altfor skarpt skille mellom form og innhold. Jeg skal ikke uttale meg skråsikkert om andre fagfelt, men i alle fall i humaniora og samfunnsvitenskap gir det ikke særlig mening å si at en tekst er godt tenkt men dårlig skrevet. Gode tanker, observasjoner, argumenter og kontekstualiseringer eksisterer ikke utenfor språket, men oppstår idet de blir godt og presist formulert.

Hovedproblemet med at forskere sender fra seg manus som ikke er språklig gjennomarbeidet, er altså at det svekker forskningen. Det gjør ikke nødvendigvis forskningen dårlig, men i det minste dårligere enn det den kunne og burde ha vært. Men det har også andre uheldige ringvirkninger. Ikke minst skaper det merarbeid i alle ledd av publiseringsprosessen. Jeg vil anslå at det pleier å ta meg rundt regnet én arbeidsdag å gjøre en fagfellevurdering — forutsatt at forfatteren har tatt seg flid med manuset. Dersom det er fullt av språklige feil og slurv, tar det fort dobbelt så lang tid, og noen ganger mer. Og så er det ikke så rent lite irriterende og demotiverende å måtte lese setninger og avsnitt om og om igjen for å forsøke å resonnere seg fram til hva forfatteren egentlig prøver å si. Det er ikke til å undres over at mange redaksjoner opplever at det blir stadig vanskeligere å finne fagfeller til alle artiklene de mottar.

Åpen Publisering

Plan S-sjefen om høye publiserings­priser: — De som klager er i stor grad ansvarlig

Tekstlig hastverksarbeid gjør dessuten at redaktører (og korrekturlesere, for de som fremdeles holder seg med det) må ta unødig og urimelig tunge løft for å få språket opp på akseptabelt nivå. Og så er det verdt å ha i mente at forlag og tidsskrift tross alt gjør en utsiling — det er ikke alt som sendes videre til fagfellevurdering, og det må være temmelig krevende (og nedslående!) å gå gjennom de manusene som blir refusert ved første hinder.

Her finnes neppe noen quick fix. Honorering eller institusjonell uttelling for fagfellevurdering har vært nevnt som mulige løsninger. Det kan muligens hjelpe på selve rekrutteringsarbeidet, men jeg har vanskelig for å se at det tar problemet ved roten. Da kreves et oppgjør med ukulturen. Jeg kan ikke se noen fornuftig grunn til at akademikere skal levere fra seg manus som minner mer om en kladd enn et ærlig førsteutkast. Jeg tror vi må si det som det er, kort og brutalt: Det er respektløst og egoistisk. Det er, for å sette det på spissen, å si til redaktører og fagfeller: «Kan dere vennligst vurdere det faglige innholdet? Om dere finner at det holder mål, så skal jeg ta meg bryet med å skrive det skikkelig.» Det burde jo heller være omvendt: Språklig flid må være et minimumskrav for å få teksten vurdert.

Jeg mener altså at forlag og tidsskrift må gi tøffere/ærligere tilbakemelding. Det er helt sikkert enklere sagt enn gjort, og vil sikkert føre til færre publikasjoner. Men på sikt tror jeg forskerfellesskapet vil være tjent med at det tvinges fram en holdningsendring. Ingen skriver feilfritt, og ethvert manus har nytte av språklig finpuss. Men når man sender en vitenskapelig artikkel inn til en redaksjon, så skal det ikke være behov for en språklig overhaling.

Også fagfellene kan bidra. Jeg har i alle fall som forsett å senke terskelen for å sende manus i retur når det synes åpenbart at forfatteren ikke har giddet å lese gjennom sin egen tekst. Om hen ikke kan ta seg bryet med dét, ser jeg ingen grunn til at jeg skal ta meg bryet med å fagfellevurdere den.

Publisering

Redaktør­protestene