Debatt ● kristin asdal
Et forsvar for kvalitetsvurderinger og fagfellevurderinger
Det er forunderlig at lederen av en av Norges fremste utdanningsinstitusjoner ikke er mer opptatt av den rollen de vitenskapelige tidsskriftene spiller med hensyn til å bidra til og sikre kvalitet.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Vi forskere ber i alt for liten grad om spalteplass for å fremheve det som fungerer bra i dagens forsknings- og finansieringssystem. I for liten grad skriver vi om det vi opplever fungerer godt. Vi snakker for lavt om det vi forstår som grunnleggende verdier i eget fag- og forskningsfellesskap. I for stor grad tar vi den grunnleggende infrastrukturen for gitt.
Når vi uttrykker vårt mishag og fremfører våre klager, er det ofte ut ifra en tro på at det gode og relativt greit fungerende kan bli perfekt. Det er det på tide å endre på. Behovet blir ikke mindre av utspill av den typen rektor ved NMBU Curt Rice nylig framførte i Khrono og på Twitter: Vi kan bare dumpe de vitenskapelige tidsskriftene. «[v]i skal bare sparke dem ut».
Det er forunderlig at lederen av en av Norges fremste utdanningsinstitusjoner ikke er mer opptatt av den rollen de vitenskapelige tidsskriftene spiller med hensyn til å bidra til og sikre kvalitet. Eller sagt på en annen måte: Det er forunderlig at rektor for NMBU påtar seg rollen som hvit ridder i kampen mot de kommersielle og business-smarte tidsskriftene som tjener seg rike på våre abonnementer og nå såkalt åpne tilganger med oppsiktsvekkende kostbare avgifter – uten å diskutere det en rekke forskere har vært opptatt av lenge: Hvordan ivaretar vi det som er forskningens fremste kjennetegn – at arbeidene som publiseres, er gjennomlest, vurdert og helst forbedret gjennom andres uavhengige gjennomlesning og korrigering?
Kan det være at kampen for såkalt åpen tilgang som Rice og andre har ført, allerede er godt i gang med å svekke det kvalitetsarbeidet som gjør det meningsfullt å i det hele tatt karakterisere noe som forskning og resultat av forskning?
Skal vi tro Gunnar Sivertsen ved Nifu, (i Khrono) er det nettopp en svekkelse av kvaliteten som har skjedd. Han observerer utviklingen av en forretningsmodell «der kvantitet trumfer kvalitet som redaksjonell rettesnor». Sivertsen uttaler at dette antagelig er en uforutsett virkning av styringen mot åpen publisering.
Problemet, om vi setter det på spissen, er at det institusjonelle systemet som gjør noe til akseptert forskning, kan gå tapt i en hellig kamp for noe vi har blitt lurt til å tro handler om åpen publisering. Dersom tidsskriftene får betalt i bøtter og spann for å publisere forskningen din for at du i neste omgang skal kunne leses fritt av alle, er det vel ikke til å forundres over at tidsskriftene ønsker å gi spalteplass til mange og det raskt, heller enn å bruke lang tid på møysommelig fagfellevurdering og kvalitetsarbeid og en høy avslagsrate på innsendte arbeider. Det er vel heller ikke til å forundres over om forskerne individuelt gjerne vil betale det det koster for å bli lest. Og om man skal betale dyrt, vil man også forvente at prosessen ikke går altfor sent. Man vil på trykk.
Svært få, om noen, fornuftige forskere vil mene at dagens system med fagfelle-vurdering gjennom vitenskapelige tidsskrifter er perfekt. Noen fagområder kan være og er sikkert verre stilt enn andre. Men er det ikke på grensen til uansvarlig å gå høyt på banen for å skulle hive ut denne ordningen uten at det er noe skikkelig alternativ på bordet? Eller uten at man i det minste er opptatt av å diskutere det?
Er det virkelig et godt alternativ til dagens system at man selv bare publiserer i det øyeblikket man synes det man har kommet fram til og har formulert, er godt nok? I realiteten er det sånn rektor Curt Rice kan leses. Det er fordi han faktisk ikke ser ut til å være særlig opptatt av å diskutere kvalitet eller ordninger og prosedyrer for kvalitet – eller, mer grunnleggende, hva han mener forskningssystemet i framtiden bør bestå av, og hvordan vi møysommelig kommer oss dit og ivaretar i hvert fall det beste av det vi har.
Problemet i dag er at hele diskusjonen om publisering er blitt viklet inn i, og nå nesten bare handler om, tidsskriftenes ulike finansieringsmodeller og sverdslag for åpen publisering rundt gull, diamant eller hva de ulike publiseringsalternativene nå kalles. Det har blitt en rent teknisk diskurs som selvsagt mange flere forskere burde ta del i. Men vi burde også i større grad og helt på egen kjøl diskutere hva vi verdsetter ved å drive forskning, de systemene vi gjerne vil holde fast ved til tross for deres ufullkommenheter – og den infrastrukturen av fagfellevurderinger og kvalitetssikring vi ikke kan ta for gitt eksisterer.
