Er norsk akademia egentlig så mangfoldig?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Det er få andre sektorer som kan måle seg med akademia når det gjelder vekst i andel innvandrere de siste årene. Ifølge ferske tall fra Nifus mangfoldstatistikk har 29 prosent av ansatte i norsk akademia innvandringsbakgrunn. Det er dobbelt så mange som andel innvandrere i resten av befolkningen.

Studier viser også at av søkerne som vurderes som best kvalifisert til en vitenskapelig stilling ved norske universiteter og høgskoler, er flertallet internasjonale kandidater. På mange måter opplever sektoren en suksesshistorie når det gjelder mangfold i akademia.

Samtidig er det nødvendig å stille spørsmål ved hvilke type innvandrere som utgjør dette mangfoldet. Er norsk akademia egentlig så mangfoldig? Hvis vi går mangfoldstatistikken nærmere i sømmene viser tallene at 80 prosent av forskerne har utdannelse fra utlandet, og at vitenskapelig ansatte fra Tyskland utgjør den desidert største gruppen, etterfulgt av forskere fra Sverige. Det betyr at mangfoldet i norsk akademia først og fremst er mobile internasjonale forskere. Innvandrere og deres barn som har sin utdannelse fra Norge, utgjør en nokså liten del av forskerpersonalet i norsk akademia.

les også

Ønsker seg flere ansatte med hijab

Med andre ord, vi har ikke lykkes med å rekruttere nordmenn med innvandrerbakgrunn. Ser vi på innvandrernes barn, de såkalte etterkommerne, har veksten av denne gruppen i akademia nærmest vært fraværende. Mellom 2018 og 2020 var økningen bare på 0,01 prosentpoeng. Dette er lavt. Og særlig med tanke på at nordmenn med innvandrerbakgrunn, og etterkommerne spesielt, er overrepresentert i høyere utdanning.

Hva skjer i overgangen mellom utdanning og arbeid? Hvor blir denne studentgruppen av? Vi vet at særlig etterkommerne er godt representert i profesjonsstudiene. For eksempel viser undersøkelser fra Institutt for samfunnsforskning at hver femte norsk-indiske kvinne blir lege. Mange barn med innvandrerforeldre møter en forventning om å gjøre karriere, og å oppfylle familiens drøm om sosial mobilitet.

Å orientere seg mot et profesjonsyrke kan dermed fremstå som et tryggere valg, enn å orientere seg mot en forskerkarriere i akademia, som i større grad kjennetegnes av usikre arbeidsforhold og et høyt innslag av midlertidige stillinger. Her stopper ofte forklaringen på fraværet av etterkommerne i akademia. Vi konkluderer med at fraværet skyldes at de er unge, de har andre preferanser og tar andre valg. Med tid vil dette jevne seg ut.

Vi vil advare mot slike ensidige forklaringer av fravær. Vår forskning viser at etterkommerne har høye akademiske ambisjoner. I en undersøkelse AFI og Nifu gjorde for KIF komiteen kom det frem at hele 44 % av mastergradskandidater med innvandringsbakgrunn svarte at de ønsket å ta en phd, mens 30 prosent svarte at de ønsket seg en forskerkarriere. Våre studier viser også at nordmenn med innvandrerbakgrunn opplever å få mindre støtte fra sine medstudenter under studiene, og vitenskapelig ansatte med innvandringsbakgrunn forteller om at det er vanskelig å få innpass i arbeidsmiljøet, både sosialt og faglig.

Betydningen av å bli sett av relevante andre, som veiledere, lærere og medstudenter, er ofte det som trekkes frem når foregangskvinner i mannsdominerte fag, forteller om sin vei inn i akademia. Å få anerkjennelse fra en på innsiden åpnet muligheter og en tro på at man kan få det til. Ofte kan en døråpner være avgjørende for tilgangen til å gjøre forskningsarbeid. Det er stor grunn til å tro at slike inkluderende mekanismer også er sentrale for å rekruttere nordmenn med innvandrerbakgrunn til akademia.

2021 er selve året for arbeidet med likestillings- og mangfoldstiltak i vår sektor. Nye krav til handlingsplaner for å søke midler i Horisont Europa aktualiserer et behov for å utvikle og integrere kunnskap om nordmenn med innvandrerbakgrunn i dette arbeidet. Statistikken kan tyde på at den norske innvandrerbefolkningen og etterkommerne står i fare for å havne i skyggen av internasjonaliseringen i akademia, spesielt hvis man ikke er oppmerksom på forskjellen mellom gruppene.

For universitetene vil det derfor være viktig å følge med på både andelen med internasjonale rekrutteringer og på andelen etterkommere og innvandrere med norsk utdanningsbakgrunn, fordi disse gruppene langt på vei møter forskjellige utfordringer og barrierer. Barrierer som kan inntreffe på ulike tidspunkt i det akademiske karriereløpet. Av den grunn må både kunnskapsgrunnlaget og tiltak for å øke mangfoldet i universitets- og høyskolesektoren ta høyde for at mangfoldet nettopp er komplekst.

les også

UiAs billige antidiskriminering