Er FFI-rapporten forsking eller politikk?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I forskning er det et absolutt krav om at konklusjonen skal bygge på empiri. Det finnes empiri på hvordan andre land kan påvirke den politiske debatten i et land, men det er ikke det FFI-rapporten tar for seg. Man konstruerer tenkte tilfeller og scenarioer, og diskuterer dem.

Det er det vi forskere omtaler som tankeeksperiment, men ingen forskere publiserer tankeeksperimenter som om det er forsking. Det blir ikke forskning før man tester ideene som tankeeksperimentene bygger på opp mot erfaring.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

I rapporten som FFI har publisert ligger imidlertid empirien, det observerbare, i fremtiden. Men bare kanskje, fordi det er ikke gitt at de scenerier som diskuteres oppstår. Det betyr at analysen bli hengende i løse lufta - som ideene til de første greske filosofene.

Etter opprettelsen av universiteter i middelalderen, som ble et sted der fornuften kunne utfolde seg relativt fritt, ble naturens oppbygging og virkemåte diskutert med utgangspunkt i tankeeksperiment. Rapporten til FFI fremstår som et produkt av denne før-vitenskapelige perioden.

Les også

EØS-motstander om FFI-rapport: «Forskning, my ass»

At FFI sin rapport likevel fremstilles som forskning, kan trolig best forstås ut fra en postmodernistisk tilnærming til kunnskap. Postmodernismen legger til grunn at kunnskap blir konstruert og at det ikke finnes objektive kriterier for hva som er mer sant enn noe annet. Det tenkte blir likestilt med det observerte. Det er et forskrudd vitenskapssyn.

At noen politikere ser på FFI-rapporten som en ideologisk/politisk rapport, kan dagens forskere trolig takke seg selv for. I stedet for å holde seg til det som er deres samfunnsoppdrag, å opplyse om fakta i en sak, har de begynt å instruere politikerne i saker de brenner for. Det danske parlamentet har tatt et oppgjør med denne trenden - som de oppfattet som politikk forkledd som forskingen. Det er imildertid ikke bare rolleblanding, det er også et brudd på en 800 år gammel uskreven avtale. Og en riskopsport. Når det strammer seg til, risikerer man å bli dratt inn i politiske konflikter. Det kan skje raskt. Også i stater med et demokratisk styresett. Det har forskere i Tyrkia og Ungarn fått erfare.

I USA blir det forskere kommer med ofte vurdert i lys av hvilke standpunkter de har i politiske saker. Vitenskapen er med andre ord i ferd med å miste sin status som objektiv og uavhengig kilde til kunnskap.

Vi pleier å ligge litt etter USA på det meste, men nå ser det altså ut til at den ideologisk baserte skepsisen til forskingen også har nådd Norge. Pila peker på vårer hjemlige forskerne. Og ikke politikerne.