Er det vanlige folks tur nå?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I Norge snakker vi mye mindre om vanlige folk i forskningspolitikken enn de gjør i EU. Vil og bør dette endres når vi ligger an til å få ‘missions’ på norsk? Eller kan forskningen ta skade av folkelig involvering?

EUs forskningspolitikk har det siste tiåret vært preget av et stadig sterkere søkelys på borgerinvolvering (‘public’, ‘societal’ eller ‘citizen’ engagement), noe som har kulminert i det forskningspolitiske virkemiddelet ‘missions’ som ble introdusert i det nye rammeprogrammet Horisont Europa. Rådet for Den europeiske union presenterte 10. juni i år sine konklusjoner om ‘European missions’, hvor begrunnelsen for viktigheten av å inkludere folk flest kommer tydelig frem:

«AFFIRMS that addressing societal, environmental and economic challenges can only be achieved through a strengthened relationship between policy-making, science and society; NOTES that the COVID-19 pandemic and some of the challenges of the green transition and digital transformation, such as climate change or the challenges underlying the development of key digital technologies, have shown the importance of strengthening the science-society relation; STRESSES the importance of reinforcing society’s confidence in science, promoting knowledge-based critical thinking skills and counteracting the spread of pseudosciences and misinformation; RECOGNISES that strengthening citizens’ active role and engagement in research and innovation is one of the means to achieve this”

Endelig mandag. emil øversveen

Forskning selger, men hvem kjøper?

EU, som overnasjonalt organ, må kanskje berettige sin bruk av skattepenger til forskning og innovasjon enda mer enn de enkelte nasjonalstater, men også i Norge må den samfunnsmessige gevinsten av slike investeringer bli oppfattet som viktig i det brede lag av befolkningen for at politikere skal ha velgernes støtte for slike prioriteringer. Det er relativt bred politisk forståelse for at vi trenger grønn omstilling, og at forskning og innovasjon er nødvendig for å få dette til. Likevel, når en av fire nordmenn ikke tror at klimaendringer er menneskeskapte, så kan politiske partier bli straffet for å prioritere å bruke skattebetaleres penger på dette formålet. Også i Norge bør man derfor stimulere interessen for forskning og innovasjon hos folk flest gjennom å la folk i større grad bli hørt, også om hva man skal forske på og hvordan. På denne måten kan ‘vanlige folk’ føle nærhet til forskningen, og at forskningen hjelper til å løse problemer som de (vi alle) føler på kroppen.

Men hva menes her med folkelig involvering? Folk flest påvirker forskningspolitikken gjennom valg av politiske partier, men forskningspolitikk har tradisjonelt i liten grad påvirket valgresultater og har også i liten grad differensiert de politiske partiene. Folkelig involvering må dermed gjøres mye tettere knyttet til forskningsutførelsen; av Norges Forskningsråd, av forskningsinstitusjoner og helt konkret inn i forsknings- og innovasjonsprosjekter. Næringsliv, og i økende grad offentlig sektor, har fått en stadig mer aktiv rolle i å legge premisser for forskning og innovasjon. Spørsmålet er om det nå er på tide at også vanlige folk inkluderes.

Fagmiljøene (UH- og instituttsektoren) har tradisjonelt hatt stor innflytelse på forskningspolitikken i Norge, men dersom ‘vanlige folk’ skal ha mer innflytelse på forskning og innovasjon vil fagmiljøenes privilegerte rolle kunne svekkes. Motstand mot folkelig involvering i forskning og innovasjon kan dermed forventes, og flere argumenter kan brukes. Man kan hevde at vanlige folk ikke har kompetansen som skal til for å involvere seg i forskning og innovasjon, og at forskerne har mer enn nok å gjøre med kunnskapsproduksjon om de ikke også skal bruke tid på å snakke med vanlige folk. Man kan dessuten hevde at forskningen er nærmest «anti-folkelig» i sin natur; hva er risikoen for forskningen når folk snakker tilbake?

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

I oppdateringen av Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning som kommer til høsten vil målrettede samfunnsoppdrag (det norske begrepet for ‘missions’) sannsynligvis bli inkludert. Her vil vanlige folk nødvendigvis ha en rolle. Men har vi kapasitet og kompetanse for å få dette til? Det kreves en bratt læringskurve i Norge for at vi skal lykkes med det EU har brukt over et tiår på. Folkelig involvering i forskning og innovasjon krever tid og ressurser. Spørsmålet er om vi – de vil si både forskermiljø og virkemiddelapparat – er klare for å prioritere en slik involvering i en tid der kampen om knappe ressurser spisser seg til. Samtidig kan en vellykket involvering av folk flest på sikt være den beste måten å trygge offentlige investeringer av forskning og innovasjon.