Endelig mandag. emil øversveen
Forskning selger, men hvem kjøper?
Krisa i Forskningsrådet er en anledning til å reflektere over hvordan eksternfinansiering påvirker forskningen.
Postdoktor i sosiologi ved NTNU
Den 12. mai gikk det av en bombe i den norske universitets- og høgskolesektoren (UH-sektoren). Forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe (Sp) kastet styret i Forskningsrådet på dagen, og satte inn et nytt styre ledet av Kristin Halvorsen.
Bakgrunnen er at Forskningsrådet skal ha lovet bort mer penger enn de egentlig har råd til, slik at institusjonen styrte mot et underskudd på opp mot 2,9 milliarder innen utgangen av 2024.
Kunnskapsdepartementets linje er at situasjonen kaller for mer kompetanse på «offentlig forvaltning, budsjettering og regnskapsregler», og har varslet tettere kontroll framover. Statsrådens beslutning har blitt møtt av bekymring og fordømmelse fra et nært sagt samlet forskningsmiljø. Det er ikke overraskende.
Håndteringen av Forskningsrådet varsler en langt mer hardhendt, om ikke respektløs, lederstil enn de indirekte og insentivbaserte New Public Management-mekanismene vi akademikere har blitt vant til å styres gjennom.
Mer overordnet kan man også tolke statsrådens beslutning som tegn på en villighet til å ofre UH-sektoren for å styrke Senterpartiets folkelige og antielitistiske profil.
Bare så det er sagt: Borten Moes valg om å kaste styret er et unødvendig brutalt svar på et problem som med all sannsynlighet kunne blitt løst med langt mindre dramatiske virkemidler. Den øker utryggheten i en sektor hvor arbeidshverdagen for mange allerede oppleves som stadig mer usikker.
Kunnskapsdepartementets mer konfronterende linje viser behovet for en mer militant universitetspolitikk. Håndteringen av Forskningsrådet bør ikke bare møtes med kronikker og akademisk refleksjon, men også med konkrete krav og konkrete planer for hvordan disse kravene best kan oppnås.
For mange kan impulsen nå være å simpelthen skru klokka tilbake til før den 12. mai, og gjenopprette Forskningsrådet slik det var før alt dette startet. Samtidig har den økende betydningen av eksternfinansiering lenge vært et omdiskutert tema i den universitetspolitiske offentligheten. Det er viktig at innsiktene fra denne debatten ikke legges til side.
Å søke penger for å finansiere forskningen har med tiden blitt en helt selvfølgelig del av den akademiske arbeidshverdagen, og det å lande et prestisjefylt – altså dyrt – prosjekt er for mange unge forskere selve gullbilletten inn i de faste ansattes rekker.
Begrunnelsen for at store deler av forskningsaktiviteten bør finansieres gjennom eksterne midler, er gjerne at konkurransesituasjonen som dermed skapes bidrar til å gjøre sektoren bedre. Et klassisk markedsargument med andre ord: Konkurranse bidrar til innovasjon, effektivitet og kvalitet, og representerer også en mer rettferdig og mindre inngripende styringsform enn direkte intervensjoner.
Mer overordnet kan man også tolke statsrådens beslutning som tegn på en villighet til å ofre UH-sektoren for å styrke Senterpartiets folkelige og antielitistiske profil.
Emil Øversveen, postdoktor i sosiologi ved NTNU
Alle de som har skrevet en søknad veit imidlertid at det ikke bare er «kvaliteten» som teller. Vel så viktig er det å vinkle søknaden opp mot utlysningen, og vise at varen man tilbyr stemmer overens med det som etterspørres.
Her er det mulig å trekke en parallell til arbeidsmarkedet. Jeg er nok ikke den eneste som i en jobbsøkingsprosess har sittet med jobbannonsen på den ene siden av skjermen og søknadsteksten på den andre. Trikset er å skrive inn flest mulige buzzwords og fraser fra annonsen som mulig, uten at det framstår som altfor krampaktig og utspekulert.
Skriver man en del søknader er det fort at jobbannonsenes språk internaliseres, slik at man kan ta seg i å på fullt alvor reflektere over hvor serviceinnstilt og fleksibel man egentlig er.
Samtidig som at det å søke arbeid og det å søke forskningsmidler åpenbart ikke er nøyaktig det samme, fungerer også utlysningene fra Forskningsrådet, ERC (Det europeiske forskningsrådet, red.anm) og andre akronymer som en mal som forskere bevisst og ubevisst må tilpasse seg.
Disse institusjonene får da også en betydelig, og ofte lite problematisert, makt til å påvirke utviklingen i det akademiske feltet. Denne makten fungerer ikke gjennom direkte styring, men gjennom en stum tvang som appellerer til forskeres egeninteresse ved å sette opp tilsynelatende nøytrale standarder for hvilke perspektiver, metoder og resultater som belønnes.
- Les også: Forskningsrådet takker for verdifulle innspill
- Les også: Forskningsrådet utdyper søknadsbehandlingen ytterligere
Hva kan være resultatet av denne styringen? En aktuell bok i denne sammenhengen er The Invention of the Underclass (2022), som ble utgitt av den franske sosiologen Loïc Wacquant. Wacquant skildrer den meteoriske veksten og det like plutselige fallet til begrepet om den såkalte underklassen i samfunnsforskningen.
Hvis man klarer å se forbi det at Waquant innledningsvis beskriver erke-New Yorkerne i Public Enemy som en Compton-gruppe, er boka verdt å lese for alle som er interessert i hvordan den vitenskapelige utviklingen formes av økonomiske og politiske hensyn.
Underklasse-begrepet hadde sin storhetstid på åtti- og nittitallet, og ble av både politikere og forskere omtalt som en eksistensiell fare for det amerikanske samfunnet.
Vitenskapelig sett er begrepet underklasse imidlertid i beste fall høyst diffust, og i verste fall en akademisering av halvrasistiske og klassefiendtlige fordommer om de fattiges (og da særlig rasialisertes) angivelige mangel på moralsk karakter.
Svakhetene med begrepet forhindret imidlertid ikke framveksten av et yrende forskningsfelt, støttet og finansiert av statlige institusjoner, NGO-er, tenketanker, styrtrike filantroper og interessenter i det private næringsliv.
Ifølge Wacquant kan denne framveksten beskrives som resultatet av en konseptuell spekulasjonsboble, hvor forskere strømmet til underklasse-problematikken på grunn av mulighetene feltet ga for prestisje og karriereutvikling.
Da bobla sprakk, gikk feltet nesten umiddelbart i oppløsning, og i dag er det få som vil referere til underklassen annet enn i anførselstegn.
Underklassebegrepets skjebne er et ekstremt eksempel på hvor galt det kan gå når forskning blir forretning, og når utformingen av prosjekter styres mer av karrieremessig opportunisme enn av vitenskapelige kriterier.
Typisk for mange utlysningstekster er at de gjerne er strukturert rundt begreper om bærekraft, innovasjon og kompetansebygging, og at forskningen forventes å bidra med kunnskap om hvordan disse vagt definerte målsettingene kan kombineres med fortsatt økonomisk vekst og verdiskapning.
Som Kjetil Skogen, Olve Krange og Audun Ruud nylig argumentere for i Klassekampen, er disse målsettingene ikke politisk nøytrale, men uttrykk for bestemte interesser.
Når så mye av forskningsaktiviteten forventes å løse disse målsettingene, risikerer man å få et system som systematisk belønner forskere ettersom hvor godt de klarer å snakke samfunnets etablerte interesser etter munnen, tilslørt bak tilsynelatende nøytrale kvalitetskriterier.
Dette er en utvikling det er grunn til å være kritisk til, også uavhengig av denne vårens hendelser.
Les også:
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside
