Debatt Eli Smeplass og Oddveig Storstad

Er det på tide å tenke nytt om universitetspedagogiske kurs?

Obligatoriske universitetspedagogiske kurs ble innført som svar på kvalitetsreformen i høyere utdanning, men hvor godt svar er det egentlig?

46 prosent av deltakerne i en undersøkelse fra NTNU er enige i at universitetspedagogiske kurs er sløsing med tid, skriver Storstad og Smeplass.
46 prosent av deltakerne i en undersøkelse fra NTNU er enige i at universitetspedagogiske kurs er sløsing med tid, skriver Storstad og Smeplass.
Publisert Oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

For å avansere innenfor universiteter og høgskoler må alle undervisere ha gjennomført et 200 timers universitetspedagogisk kurs. Basert på en spørreundersøkelse blant kursdeltakere ved NTNU, har vi undersøkt hvordan de ansatte opplever kurset og kursets læringsutbytte.

Kort fortalt er mange kursdeltakere svært kritiske. 46 prosent av deltakerne i undersøkelsen er enige i en påstand om at kurset er sløsing med tid, ni prosent har kysset av for verken eller, mens de resterende 45 prosentene er delvis eller helt uenige i at deltakelsen er tidssløseri.

Analysen viser at bakgrunnsvariabler som kjønn og faglig tilknytning ikke kan forklare forskjeller i oppfatning, men vi finner at misnøyen kan forklares av at kurset er noe man må ta. Dette gir først og fremst en ytre form for motivasjon, og det er som kjent et dårlig utgangspunkt for læring. 59 prosent av deltakerne i undersøkelsen oppgir det faktum at man uansett må ta kurset en eller annen gang som helt avgjørende grunn for deltakelsen.

Legger vi til de som har krysset av for at dette er en veldig viktig grunn for deltakelsen, er det hele 80 prosent som deltar fordi de må. Mer indredrevne motivasjonsfaktorer som at man føler behov for pedagogisk kompetanse eller føler seg usikker som underviser, er for de fleste mindre viktig.

I tillegg påvirker opplevelsen av kursets organisering den totale opplevelsen negativt. Underviserne er i mye større grad fornøyd med kollegaveiledning og erfaringsutveksling med andre kursdeltakere, enn de er med forelesningene, gruppeoppgaver og prosjektoppgavene. Det bidrar likevel ikke til at totalopplevelsen av kurset er positiv.

Det kursdeltakerne er minst fornøyd med, er faktisk forelesningene. Det bør være et tankekors at deltakerne opplever læringsutbyttet av erfaringsutveksling mellom deltakerne i gruppesamtaler eller pauser, som langt høyere enn av forelesningene. På grunnlag av analyser vi har gjort av empiri fra kursdeltakere, er det grunn til å konkludere med at kurset slik det i dag er utformet, ikke møter forventningene eller behovene hos deltakerne og at det er all grunn til å stille spørsmål ved om utbyttet forsvarer ressursbruken.

Kurset står i fare for å bli oppfattet mer som en symbolsk enn reell løsning på ønsket om økt kvalitet i undervisningen. Man gjør noe konkret gjennom å kreve universitetspedagogisk kompetanse. Men, denne løsningen er ikke et svar på utfordringen forskriften skulle gjøre noe med.

Det er langt færre av deltakerne som opplever at deres kompetanse blir forstått og inkludert i undervisningen, enn de som opplever det motsatte. Det universitetspedagogiske kurset er generisk utformet og ikke forankret i de enkelte deltakernes egne fag. Det tar altså ikke på noen måte høyde for at det er fagspesifikke måter å undervise på.

Gjennom åpne spørsmål i spørreskjemaet formidler deltakerne at de forventet at kurset ville gi dem en fagspesifikk didaktisk verktøykasse som de kunne bruke i egen undervisning. Erfaringen av at kurset ikke har en didaktisk matnyttig innretning er mye av årsaken til at mange kursdeltakere ikke opplever at kurset innfrir forventningene.

Det ligger et paradoks i at studentaktiv undervisning er en slags pedagogisk kjepphest, mens deltakerne i kurset i universitetspedagogikk, som ofte sitter på mange års undervisningserfaring, opplever at deres kompetanse og erfaringer ikke inkluderes tilstrekkelig i undervisningen. Unntaket er kollegaveiledningen, hvor man observerer undervisningen til andre deltakere. Det er faktisk denne delen av kurset som flest deltakere opplever gir læringsutbytte.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Download on the App Store Tilgjengelig på Google Play

Studien vår viser altså at kunnskapsutveksling mellom undervisere er det mest positive ved det universitetspedagogiske kurset. Kanskje burde undervisningsfaglig utvikling heller skje gjennom mer eller mindre frivillig deltakelse på fagforum som er lokalt organisert, og hvor de ansatte opplever at deres ervervede kompetanse blir anerkjent og utfordret både av systemet og av kolleger som har samme interesse for å utvikle undervisningsreportoaret sitt.

Dersom faglig utvikling først og fremst skal skje gjennom ytre motivasjon, skaper dette motvilje og misnøye blant mange deltakere, som har store forventninger til kursets nytteverdi. Derfor er det essensielt at disse kursene utvikles på en måte som også skaper indre motivasjon og som oppleves som matnyttige.

Universiteter og høgskoler har i mange år vært gjenstand for en økende politisk styringsinteresse. Det er forståelig, siden det er offentlig finansiert virksomhet. Samtidig er det viktig å huske at universiteter og høgskoler skal ha en faglig autoritet som er uavhengig av statsmakt og næringsinteresser. Det virker som om dette ofte glemmes i en tid hvor evalueringer og målt nytteverdi er alminneliggjort i all offentlig virksomhet.

Alle ønsker at undervisningen ved norske universitet og høgskoler skal holde så høy kvalitet som mulig. Samtidig er det viktig å få frem at det ikke er enighet om hva som gir kvalitet. Vår undersøkelse illustrerer at enkle quick-fix-løsninger på sammensatte utfordringer ikke nødvendigvis er noen god idé. Dersom du ikke har med deg fagpersonene som skal drive undervisningen på laget, vil neppe tiltakene ha den effekten de var ment å ha.

Kritikken vår må ikke misforstås, vi er som de fleste UH-ansatte brennende opptatte av kvalitet i undervisning. Men den faglige utviklingen må skje ved at undervisere engasjeres til å være med på å utvikle fremtidens universitet, ikke bare ved at de sikrer seg et diplom med 200 timer universitetspedagogisk kurs.

Satt litt på spissen oppleves formålet med kurset av store deler av de ansatte i UH-sektoren først og fremst som noe man må ha for å komme seg videre i systemet, snarere enn noe som skal gjøre en til en bedre underviser. Det blir ytterligere en ting man må gjøre, nok et forstyrrende element som stjeler dyrebar tid som ellers kunne vært brukt til å utvikle egen undervisning.

I så måte er innføringen av obligatoriske kurs i universitetspedagogikk et tegn i tiden – bare man får et kursbevis er problemet løst. Det er selvsagt en lettvint løsning, men også en politisk ansvarsfraskrivelse.

Powered by Labrador CMS