Sterk misnøye med de pedagogiske kursene

I undersøkelsen utført ved Institutt for lærerutdanning ved NTNU, kommer det fram at 46 prosent av deltakerne er enige i påstanden om at kurset er sløsing med tid.

9 prosent har krysset av for verken eller, mens 45 prosent sier de er delvis eller helt uenige i påstanden.

Debatt ● Eli Smeplass og Oddveig Storstad

Er det på tide å tenke nytt om universitetspedagogiske kurs?

Det er førsteamanuensene Oddveig Storstad og Eli Smeplass ved Institutt for lærerutdanning som har gjennomført undersøkelsen.

— Det er problematisk at man pålegger ansatte å bruke så lang tid på kurs som de føler de ikke har nytte av, sier Smeplass.

Forskerne ønsket å kartlegge hvordan deltakerne selv opplever de obligatoriske kursene på 200 timer. De har publisert en artikkel i det fagfellevurderte tidsskriftet Uniped om resultatene av undersøkelsen.

De publiserer også i dag en kronikk i Khrono, hvor de spør om det er på tide å tenke nytt om universitetspedagogiske kurs.

Sa de lærte mer i pausene

At misnøyen er så stor, sier de har sammenheng med at kursene er obligatoriske. 59 prosent av deltakerne oppgir at dette er helt avgjørende for at de deltar. Undervisere må ha deltatt på slike kurs for å kvalifisere til videre opprykk.

135 faglærere som deltok på kurs i 2019 og 2020, ble spurt om å delta i spørreundersøkelsen. 82 av dem ble med, en svarprosent på 61 prosent. Spørreundersøkelsen ble gjennomført da deltakerne var kommet halvveis.

Storstad og Smeplass poengterer at selv om undersøkelsen omhandler deltakere på NTNUs pedagogiske kurs, er den også relevant for andre universiteter. Kursene har stort sett samme struktur.

Også måten kurset er organisert på, bidrar til misnøyen, viser undersøkelsen. Forelesningene er det deltakerne er minst fornøyde med. De er også misfornøyde med hvordan gruppeoppgaver og prosjektoppgaver fungerer.

— Det er interessant at læringsutbyttet oppleves som større når de samtaler i pauser og snakker med andre i samme båt, sier Smeplass.

— Kollegautveksing og deling av erfaring blir rapportert som givende og stimulerende, og noe som ga dem utbytte. Det er noe man kan ta med seg i en videreutvikling av kursene, sier Storstad.

Patric Wallin, studieprogramleder for de pedagogiske kursene ved NTNU, kommenterer resultatene fra undersøkelsen nederst i artikkelen.

— One Size Fits Nobody

Eli Smeplass og Oddveig Storstad er begge sosiologer. De understreker at de brenner for undervisning og er for å kvalitetsutvikle den. De har selv deltatt på slike kurs.

— Det er undervisning som driver oss. Det er innmari artig å undervise, se at studentene retter ryggen og forstår, at det lyser ut av øynene deres, sier Storstad.

Mange av deltakerne på universitetspedagogiske kurs har lang erfaring med undervisning. Hver enkelt av dem har sin faglige bakgrunn. At det kan være grunnleggende forskjeller i å undervise i et ingeniørfag sammenliknet med på sosialantropologi, er det ikke tatt tilstrekkelig hensyn til, påpeker forskerne. Kursene er like for alle.

— Man lager en «One Size Fits Nobody». Det er en stor paraply som skal svare på ulike utfordringer på en enkel måte. Da blir resultatet at det oppleves som sløsing med tid, sier Smeplass.

Storstad sier at deltakerne har lyst til å bli møtt som en fagperson når de deltar på kursene, ikke en student.

— Våre respondenter rapporterer at det som er negativt med kurset, er at deres erfaringer med undervisning ikke blir tatt hensyn til. Det reagerte jeg på selv da jeg var kursdeltaker. Vi trenger ikke å bli fortalt hvor viktig det er at vi reflekterer over undervisninga og planlegger den. Det gjør vi hele tida og er ikke noe vi trenger å gå på kurs for å lære.

• Les også: Er vi alle universitetspedagoger nå?
• Les også: Spenninger, nyanser og mangfold i universitets- og høgskolepedagogikk

Ikke alle får satt av tid

Storstad sier videre at det typiske for undervisere er at de prøver seg fram. Etter hvert vet man hvilke eksempler som fungerer. Utvikling av god undervisning er i stor grad erfaringsbasert. Det har ikke de som har utviklet disse kursene tatt godt nok innover seg, mener hun.

Det deltakerne trodde de skulle komme tilbake med etter fullført kurs, var ei verktøykiste med metoder, didaktikk, som de kan anvende i undervisningen.

— Kan misnøyen komme av at siden alle må ta disse kursene, er det en del erfarne som er deltakere, mens de mer uerfarne vil oppleve det som nyttig?

— Vår undersøkelse viser at du ikke blir mer irritert jo lenger du har undervist, det er ingen sammenheng, svarer Smeplass.

— Vi trodde det var en sammenheng. At hvis du var helt fersk, så ville du oppleve det som mer matnyttig, men slik var det ikke, sier Storstad.

Da Eli Smeplass og Oddveig Storstad tok det 200 timer lange kurset, fikk de drøyt halvparten av timene avskrevet på undervisningsregnskapet. Noen deltakere fortalte at de ikke fikk avsatt tid til å delta på kurset.

— Ved NTNU er det helt ulik praksis om faglærer får satt av tid til å gjennomføre kurset. Det kan gi ytterligere grunnlag for misnøye, sier Smeplass.

— Behandler ansatte som studenter

Forslaget deres er at kursene holdes på instituttnivå og i større grad knyttes til fagene deltakerne underviser i.

— Fagkunnskap og faglig tyngde henger sammen med undervisningskvalitet. Vi kunne undervist selv. Hvorfor blir ikke ansatte invitert til å drive med sin egen universitetspedagogiske undervisning? Hvilket syn har du på faglighet og kompetanse når du behandler ansatte som studenter du skal fylle med universitetspedagogikk, spør Smeplass.

— Dere har bedt deltakerne svare da de var halvveis i kurset. Kan det hende de var mer positive etter fullført kurs?

— Vi ønsket å kartlegge hva de ansatte opplevde da de sto midt oppi kurset, svarer Smeplass.

Forskerne er betenkte over hvor store ressurser samfunnet bruker på disse kursene når utbyttet oppleves såpass lavt for en god del. Mer enn hundre personer sitter en hel dag og kjenner at de ikke har noe utbytte av kurset. De har hørt mange historier som tyder på at situasjonen er gjenkjennbar flere steder. Også nordiske forskere kjente seg igjen i frustrasjonen.

De obligatoriske kursene ble innført som svar på kvalitetsreformen. Oddveig Storstad og Eli Smeplass kritiserer universitetet for å ha pålagt ansatte et kurs for å kunne krysse av at det er gjennomført, mens det faglærerne ønsker mer av, er involvering og tid til å jobbe med utdanningskvalitet.

— Mangelen på interesse for hva de ansatte har i ryggsekken gjør at kurset bommer på deler av målgruppa. Det er ganske synd, for det blir mer viktig at du har rompa di på stolen i 200 timer enn hva du faktisk får ut av det, sier Eli Smeplass.

— Tidspress kan være viktig grunn

Patric Wallin er studieprogramleder og har ansvaret for de omtalte kursene ved NTNU.

Wallin var ikke kjent med at resultatene fra spørreundersøkelsen ble publisert som artikkel før Khrono opplyste ham om det. Han er overrasket over at forskerne ikke har tatt kontakt for å drøfte funnene.

Fagmiljøet har selv et omfattende datamateriale med tilbakemeldinger fra deltakerne – både positive og kritiske stemmer, ifølge Wallin. Han sier at tidspress kan være en viktig grunn for misnøyen.

— Tid er et viktig aspekt. Vi er blant annet bekymret over at over 50 prosent av deltakerne ikke får mindre undervisningsbelastning for å delta på kurset. Hvis man tenker seg om, er 200 timer i et livslangt perspektiv svært lite når det fleste skal bruker rundt 50 prosent av stillingen sin til undervisning, sier han.

Wallin mener det blir et krysspress fordi kurset skjer på toppen av alt annet man skal gjøre. Det minsker muligheten for meningsfull deltakelse. Det kan oppleves som at nå er det enda mer man er nødt til å gjøre.

Han påpeker at det er nærmeste leder som har ansvaret for å tilrettelegge for deltaking i følge NTNUs personalreglement.

Ønsker å legge mer vekt på undervisning

59 prosent i undersøkelsen sier at det at kursene er obligatoriske er avgjørende for at de deltar på kurset. Tar vi med dem som svarer at det er en veldig viktig grunn for å delta, så er det 80 prosent som deltar fordi de må.

— Er det ødeleggende for motivasjonen at de må delta?

— Det er et veldig vanskelig spørsmål, svar Patric Wallin.

Han viser til at på den ene siden er man presset til å delta fordi det er obligatorisk, på den andre siden skal de skape indre motivasjon og lyst til pedagogisk utvikling.

— Universitetet er et sted der undervisning og forskning integreres og mange av oss har kombinerte stillinger. Utfordringen har vært at forskning har vært mest prestisjefylt og undervisning noe som må gjøres. Nå er det et ønske om et skifte, å legg større vekt på undervisning, nasjonalt fra Kunnskapsdepartementet og lokalt ved NTNU, da trenger man noen virkemidler. Et virkemiddel som da har blitt valgt, er et obligatorisk pedagogisk kompetanseprogram.

Blir kursene frivillige, frykter Wallin at flere ikke får noen mulighet til å delta. Ønsker de utvikling, blir det endra mindre tid til å gjøre det hvis det ikke er obligatorisk.

— Ett funn i undersøkelsen er at deltakerne opplever kurset som sløsing med tid?

— At folk er travle, det vet vi. Det bekreftes også av undersøkelsen og de dybdeintervjuene vi har gjort. Det er en utfordring.

Patric Wallin peker igjen på at det handler om tilrettelegging fra arbeidsgiversiden. Deltakerne må få tid til å delta.

Han er kritisk til at forskerne har intervjuet deltakerne da de hadde kommet halvveis i programmet.

— Det vi har sett, er at opplevelsene er annerledes mot slutten. Fra avslutningsrefleksjonene som alle skal skrive, ser vi at ting ofte faller på plass og det som blitt opplevd som meningsløst, blir sett som relevant senere. Vi har også et langsgående forskningsprosjekt for å bedre forstå om og hvordan programmet kan bidra til pedagogisk utvikling over tid.

- Har fagspesifikk del

I kronikken i Khrono foreslår Oddveig Storstad og Eli Smeplass at kursene heller kan få en mer fagspesifikk innretning.

Wallin sier de som står bak kursene, er klar over at NTNU er et universitet i tre byer med et vidt spekter av fagområder.

— Deltakerne har ulike utgangspunkt, og det er vanskelig å treffe alle. Men vi prøver å gjøre kurset relevant, og at deltakerne kan gjøre det relevant i sin egen kontekst.

Derfor er det nye programmet strukturert rundt en 120 timer fellesdel og 80 timer med moduler. Undersøkelsen som artikkelen baseres på, tar ikke hensyn til det og drøfter ikke de pedagogiske valgene bak strukturen, hevder Wallin.

Den andre delen består av fire moduler på 20 timer hver, som deltakerne velger. Ifølge Wallin fanger ikke undersøkelsen til Storstad og Smeplass opp disse siden den ble gjennomført halvveis i kurset. I den andre delen kan for eksempel de som jobber mye med problembasert læring ved Fakultet for medisin og helse, velge modulen for det. Jobber de ved Fakultet for naturvitenskap, kan de velge en modul for lab-undervisning. Alle fakultet er oppfordret til å utvikle moduler.

— Modulene skal ivareta fagspesifikke særpreg. Samtidig er det viktig å ha noe felles. Det handler om å sammen skape en felles kultur og forståelse av utdanning og undervisning på tvers av fagmiljøer og byer.

— Mer positive ved endt kurs

— Mange deltakere har mange års erfaring med undervisning, samtidig viser undersøkelsen at de opplever at egne erfaringer ikke inkluderes i undervisninga?

— Det er mange deltakere som har mange års erfaring, det ser vi i vårt eget datamateriale også. Jeg er uenig i at deres erfaringer ikke ivaretas. Vi oppmuntrer deltakerne til å ta med erfaringene inn i programmet. Målet er at vi kan lære fra og med hverandre, men det krever interesse for å dele og reflektere over disse erfaringer.

— Igjen ser vi at refleksjoner ved avslutning av kurset gir et mer nyansert bilde, hvor mange påpeker at de fikk en ny forståelse av sine tidligere erfaringer gjennom programmet, argumenterer Wallin.

Ifølge Wallin er dataene fra spørreundersøkelsen tatt helt i starten av pilotprosjektet, programmet har endret seg siden og vil endre seg framover.

— Vi tar med oss det som har kommet fram her og jobber videre med utvikling. Synspunkter fra deltagere sammen med våre egne refleksjoner, pedagogiske hensyn og forskningslitteraturen danner grunnlaget for den kontinuerlige utviklingsprosessen som er kjernen i NTNUs kvalitetssystem for oss, sier studieprogramleder Patric Wallin.