En ung gutts søken etter islam

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Den unge gutten Ahmed, som gir tittel til filmen, har inntil nylig vært «en helt vanlig gutt». Det er iallfall slik hans mor har sett ham. Men en gryende religiøs oppvåkning har i løpet av få uker ført ham fra en hverdag med Playstation til fem daglige bønner vendt mot Mekka. Han har også pålagt seg selv strikte vaskerutiner før bønnene.

Fakta

Unge Ahmed

Premiere: 10. 9. 2020

Skuespillere: Idir Ben Addi, Victoria Bluck, Myriem Akeddiou

Sjanger: Drama

Regi: Luc og Jean-Pierre Dardenne

Nasjonalitet: Belgia

Aldersgrense: 9 år

Språk: fransk

En av guttens avgjørelser er at han ikke lenger kan håndhilse på kvinner. Dette faller hans lærer på leksehjelpen, Inez, tungt for brystet. Moren er heller ikke glad for sønnens standhaftighet. Begge disse kvinnene ser ut til å være pragmatiske og inkluderende i sin religiøse forståelse.

De legendariske regissørene, og brødrene, Jean-Pierre og Luc Dardenne er blant Belgias mest feirede. Enhver ny Dardenne-film møtes med interesse. Denne gangen forteller de altså en moderne fortelling, i den forstand at vi kan tenke at dette skjer mange unge gutter i vår tid - ikke bare Ahmed. Men det er også et klassisk tema, i det spørsmålet om troskap til sin gud er velkjent stoff for dramatiske fortellinger.

Ahmeds åndelige veileder er imamen, som også driver en dagligvarebutikk der gutten hjelper til. Av imamen blir han lært opp til en relativt lukket og konservativ forståelse av islam. Det imamen antagelig ikke har sett for seg er med hvilket alvor Ahmed går inn i oppgaven å være en god muslim. Etter å ha hørt at Inez vil sette i gang et kurs i arabisk uten å bruke Koranen som tekstgrunnlag, bestemmer han seg for å handle. Han vil drepe lærerinnen, som i hans øyne er en frafallen. Det blir med forsøket, og hun overlever. Men Ahmed blir sendt til soning i en fengselsliknende ungdomsinstitusjon. Det er her mye av fortellingen utspiller seg. Det store spørsmålet er om Ahmed utvikler sin strenge religiøse praksis ytterligere eller om han modererer seg.

Idir Ben Addi gir oss tittelrollen med en keitete intensitet som fungerer godt til å synliggjøre ungguttens søken.

Dardenne-brødrene velger en kameraposisjon som i stor grad er registrerende, gjerne tett på og med håndholdt kamera. Det gir tidvis en dokumentarisk følelse. Vi trekkes med andre ord i retning av en opplevelse av realisme.

Filmen kan oppfattes som et idè-drama der Ahmeds indre verden møter de ulike tolkningene av islam som befinner seg i hans umiddelbare nærhet. Inez er den sosialt innstilte og moderate. Imamen er den kraften som drar Ahmed i mer fundamentalistisk retning. Moren ser ut til å leve et liv som kanskje kunne kalles vestlig, der for eksempel alkohol er en ingrediens. Men som idè-drama fyller den ikke oppgaven godt nok. I den første delen hjelper dialogene oss til å forstå det dramatiske omdreiningspunktet. Men etter hvert blir filmens framdrift mer hendelsesstyrt og for lite dialogstyrt. Dermed blir vi ikke særlig kjent med Ahmed, eller noen av de andre heller for den sakens skyld. De ulike voksenpersonene fra den første delen forsvinner ut og de nye som kommer inn fører ingen egentlige samtaler med Ahmed.

Slutten på filmen er svak. De konkrete hendelsene skal selvsagt ikke røpes. Hovedproblemet er at filmen slutter for raskt. Etter at de siste vesentlige hendelsene er ferdig, går lerretet i svart. Vi får for lite tid til å tenke - og særlig til å føle. Hva skjedde? På hvilken måte skal vi ta det inn og bruke det til noe? Det er underlig at de erfarne brødrene gjør dette valget. Man skulle nesten tro at de slapp opp for film i kameraet (ikke særlig aktuell problemstilling i våre dager, men likevel). Særlig underlig blir dette valget når filmen rett og slett er ganske kort. Den klokker inn på èn time og 24 minutter.

Temaet for «Unge Ahmed» er viktig. Det handler om å finne ut av seg selv i en oppvekst der kultur og religion kontrasteres i et nåtidig hverdagsliv. Jean-Pierre og Luc Dardenne skal ha kreditt for å gå inn i temaet. Men også en dose mild hoderisting for ikke å lodde dypt nok.

«Unge Ahmed» er ikke uforglemmelig. Det burde en slik film forsøke å være.