film

En ukritisk hyllest til den amerikanske soldaten

Denne krigsfilmen er kanskje mest interessant når vi forstår den som politisk innlegg i dagens USA.

Kampscenene i "The Outpost" er realistiske

Publisert Oppdatert

Amerikanske krigsfilmer med handling fra de siste 75 årene har til felles at de utspiller seg på andre kontinenter enn det amerikanske. Det gir unektelig et annet perspektiv enn i filmer om forsvarskrig på egen jord. En slik politisk realitet kan man enten ta med seg inn i kinosalen, eller legge den igjen utenfor. Denne anmelder tar den med inn fordi film ikke «bare» er kunst, men også samfunnskommentar.

Fakta

The Outpost

  • Premiere: 17.07.2020
  • Skuespillere: Orlando Bloom, Scott Eastwood, Caleb Landry Jones, Milo Gibson, Jack Kesy
  • Sjanger: Action / Krigsfilm
  • Regi: Rod Lurie
  • Nasjonalitet: USA
  • Aldersgrense: 15 år

Filmen «The Outpost» forteller om en bestemt hendelse på ett bestemt sted under USAs krigføring i Afghanistan i 2009. 54 soldater var stasjonert i en leir tett opp mot den pakistanske grensen. Leiren var satt opp delvis for å å begrense Talibans innflytelse lokalt ved at lokalmiljøet ble støttet økonomisk med utviklingsprosjekter for vanlige afghanere. Leiren var utsatt, først og fremst fordi de var få, men også fordi USA ikke hadde satt opp god nok støtte i tilfelle et større angrep. Og nettopp et slikt angrep, fra Taliban, kom 3. oktober 2009. Det regnes som ett av de blodigste slagene under denne krigen. Åtte amerikanere mistet livet - og rundt 150 Taliban-krigere.

Filmen kan grovt sett deles inn i to deler; leirlivet før angrepet, og hendelsene denne skjebnesvangre oktoberdagen.

Den første delen er ikke særlig spennende eller engasjerende. Leirlivet byr på vakthold, samtaler, telefonering hjem og spredte skyteepisoder når Taliban-krigere innimellom fyrer av noen skuddsalver som må besvares. Vi finner alle klisjeene i mannlig soldatliv. Den tøffe tonen mellom gutta skildres rett fram, uten at vi presenteres for dypdykk eller nyanser. Vi blir i grunnen lite kjent med karakterene. Vi får også være med på et par forhandlingsmøter med lokalbefolkningen, med landsbyens eldste.

Når vi har fått vår porsjon av dette, kommer angrepet. Denne delen av filmen er selvfølgelig den mest voldelige. Her knatrer automatvåpnene uavbrutt og tyngre våpen og eksplosiver er også inkludert. Paradoksalt er dette den beste delen av filmen. Her blir vi vitne til håpløsheten i kampene, ikke minst fordi Taliban-styrkene er langt flere og har fordelen av topografien rundt leiren. Når denne delen er best, er det ikke fordi den gir oss større innsikt. Den er best fordi regissør Rod Lurie (iallfall denne gangen) håndterer action-formatet bedre enn det mer klassiske drama-formatet som preger den første delen.

Lurie hadde hatt muligheten til å hente en masse interessant stoff ut fra det historiske materialet som forteller om slaget. Han har valgt å ikke gjøre det. I stedet har han laget en så-nær-opp-til-det-som-hendte-som-mulig-fortelling. Sett med et patriotisk amerikansk blikk. Det er synd.

«The Outpost» er moderne amerikansk krigsfilm på sitt mest insisterende. Det er det gode mot det onde, the good guys mot the bad guys. Og det er ikke engang nødvendig å fortelle hvem som er hvem, hvem som representerer hva. Afghanerne i denne filmen framstilles på lik linje som tyskere i mange år ble framstilt i vestlige filmer om Den annen verdenskrig; som upålitelige og griske. Og som fienden, uten at det gis nyanser i et slikt bilde. At USA i denne filmen faktisk befinner seg på fremmed jord, hører vi ikke noe om. En annen parallell er westernsjangeren som tradisjonelt har fortalt fram sivilisasjon som den hvite manns prosjekt og urbefolkningen som et hinder.

«The Outpost» er moderne amerikansk krigsfilm på sitt mest insisterende.

Jan Storø

Filmens tittel spiller i sin mest direkte form på den geografiske lokaliseringen av leiren. Men den får en dobbelt betydning i filmens behandling av sitt tema. Vi tas med til den vestlige sivilisasjonens siste utpost mot barbariet og griskheten.

Det er interessant å se denne filmen i lys av dagens politiske situasjon i USA. Ikke bare preges landet av polarisering i politikken. Amerikanerne nærmer seg også valget, der de nok en gang vil demonstrere en dyp splittelse i sitt syn på en rekke spørsmål. Kanskje er det nettopp dette som har skapt denne fortellingen. Rod Lurie, som for øvrig stemmer på Demokratene, inviterer til en hyllest av den amerikanske soldaten. Det prosjektet er det tydeligvis mulig å samle det amerikanske kinopublikummet om.

I filmens aller siste del, under rulletekstene, får vi hilse på de soldatene som overlevde de faktiske begivenhetene som filmen gjenskaper. I en nesten ti minutter lang sekvens får vi vite hvilke medaljer de er blitt tildelt, hvilke av kameratene som ble drept og hvordan de opplevde det filmen forteller om. I en liten setning forteller en av soldatene at han er stolt over å ha bidratt til «United States` security». Så…det var altså oppgaven. Det er ingen tilfeldigheter i denne siste delen av filmen. Rod Lurie sa nylig at dette er en av de viktigste filmene han noen gang ville komme til å lage. Han sa også at han var svært opptatt av å fortelle historien «accurately». Rent kunstnerisk er det kanskje nettopp dette som er problemet.

Et annet problem er: afghanerne blir vi aldri kjent med, verken eller de drepte eller de overlevende. Det er det ikke behov for i Rod Luries prosjekt.