Debatt ● guro elisabeth lind
En pragmatisk politikk for faste forskerjobber
Skal vi løse midlertidighetsproblemet i akademia, må vi bryte ned problemet og løse del for del. En ny, fireårig modell for postdoktorordningen, er én slik løsning.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Leder i Forskerforbundet
I en sak i Khrono 1. mai, kommenteres Forskerforbundets tiltaksliste i kampen mot midlertidige ansettelser i norsk forskning. En bekymring er at enkelte av tiltakene blir for rigide. Flere advarer mot for rigid lovverk mot midlertidighet.
Målet vårt er det motsatte, noe som framgår tydelig i begrunnelsen for forslagene. Vi mener midlertidighetsproblematikken er sammensatt og kompleks, og at problemet må brytes opp i enkeltdeler og løses ett og ett. Det krever en pragmatisk og løsningsorientert politikk.
Vår tiltaksliste er ment å fylle opp verktøykassen til statsråd Ola Borten Moe, når han skal ut og oppfylle sitt løfte om å få midlertidigheten i universitets-og høgskolesektoren ned på nivå med arbeidslivet ellers. Midlertidighetsstatistikken viser en liten nedgang i bruken av midlertidige ansettelser, men i virkeligheten er bruken vesentlig høyere.
Det skyldes særlig tre forhold: Høy bruk av åremål i kunstutdanningene, en markant økning i såkalt «faste midlertidige» ansatte, og et misbruk av postdoktorstillingen.
En helhetlig løsning må på plass hvis vi skal få midlertidigheten ned på nivå med arbeidslivet ellers.
Guro Elisabeth Lind, leder i Forskerforbundet
Bruken av postdoktorstillingen er mangedoblet på få år. Postdoktorstillingen er ment å være en kvalifiseringsstilling for en videre akademisk karriere, men i virkeligheten brukes stillingen ofte til å bemanne opp forskningsprosjekter som trenger midlertidig arbeidskraft.
De fleste er enige om at dette er problematisk. Forskerforbundet har derfor, sammen med Akademiet for yngre forskere, foreslått en ny modell for postdoktorordningen, der institusjonenes ansvar for å vurdere kompetansebehovet nedfelles og kvalifiseringselementet blir tydelig.
Kvalifiseringsperioden settes til fire år, hvorav tre år avsettes til forskningsarbeid, og ett til undervisningskompetanse (eller tilsvarende kompetanse utenfor UH). Postdoktoren skal ha en faglig mentor, og følges opp gjennom karriereutviklingssamtaler.
Med en slik innretning, vil diskusjonen om én eller to postdoktorperioder være underordnet. Modellen vil styrke postdoktorordningen til beste for de unge forskerne. Forskningsprosjekter som har behov for arbeidskraft, kan ansette i ordinære forskerstillinger. I fast stilling, i tråd med de ordinære reglene i norsk arbeidsliv.
På samme måte må misbruket av åremål, og den økende gruppen av «faste midlertidige», møtes. Med praktiske, målrettede tiltak. Derfor er det flott at mange engasjerer seg i debatten om midlertidighet, med både innvendinger og nye forslag til løsninger.
Vi tror det trengs både forskriftsendringer, kulturendringer og endringer i finansieringsordningene for å komme i mål. En helhetlig løsning må på plass hvis vi skal få midlertidigheten ned på nivå med arbeidslivet ellers. Til beste for både forskningen og forskerne.
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside
