Debatt ● Ingar M. Gundersen
En oppskrift på økte forskjeller
Stipendiater står igjen som lønnstapere med Forskerforbundets strategi i lønnsforhandlingene, skriver Ingar M. Gundersen.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Med årets lønnsoppgjør har Forskerforbundet forsterket inntrykket av at de er i ferd med å bli et særforbund for de mest privilegerte i akademia. Dette er en naturlig konsekvens av en forhandlingsstrategi mange advarte mot, men som Guro Elisabeth Lind avfeide som «falske premisser».
Resultatet for Forskerforbundets medlemmer taler likevel sitt tydelige språk, og bør bli gjenstand for kritisk selvransakelse i forbundets ledelse. Spesielt stipendiatene står igjen som lønnstapere med Forskerforbundets strategi.
Da Forskerforbundet og UNIO i våres varslet tariffsamarbeid med Akademikerne, og økt vektlegging av lokale forhandlinger, var det som mange som reagerte. Jeg var blant dem.
I et intervju med Forskerforum advarte jeg mot en forhandlingsstrategi som var mer egnet til å ivareta de ressurssterke fremfor de lavtlønte i akademia. Dette var ikke påstander tatt ut av løse luften.
Erfaringsmessig sikrer sentrale forhandlinger en generell lønnsutvikling for alle yrkesgrupper, samtidig som man kan målrette innsatsen mot særskilt utsatte eller neglisjerte sektorer.
Mekanismene ved lokale forhandlinger er ganske annerledes. Der blir den enkelte ansattes meritter og omdømme i langt større grad utslagsgivende for forhandlingsutfallet. Fremfor kollektive løft får man individuell premiering, noe som er mer egnet til å løfte de ressurssterke og godt profilerte enn de trofaste sliterne.
Dette fører over tid til større lønnsforskjeller mellom, og innad i, yrkesgruppene. I tillegg fører store lokale forhandlingspotter til større lønnsforskjeller mellom institusjonene, noe som gradvis bryter ned prinsippet om lik lønn for likt arbeid.
Disse argumentene avfeide Forskerforbundets leder som «misforståelser» og «falske premisser», og hun skjøv i stor grad min egen yrkesgruppe, stipendiatene, foran seg som et argument for en endret forhandlingsstrategi. Ifølge Lind hadde samarbeidet med LO og YS om sentrale forhandlinger ført til at de høyt utdannete statsansatte forskerne hadde hatt en for dårlig lønnsutvikling over tid, noe man nå skulle rette på ved hjelp av lokale forhandlinger.
Den negative lønnsutviklingen skyldes i stor grad det som er beskrevet som en reallønnsnedgang blant stipendiater og postdoktorer. Men det hjelper lite med fagre løfter hvis man i samme øyeblikk svekker sine egne muligheter til å forsvare disse løftene i en forhandlingssituasjon.
Årets lønnsoppgjør illustrerer dessverre kritikken så altfor godt. Nesten halvparten av Forskerforbundets nye medlemmer i 2022 er stipendiater, men dette er også en av de yrkesgruppene som falt betraktelig dårligere ut hos UNIO og Akademikerne enn i LO/YS. På UiO sikret UNIO/AKA et generelt tillegg på 1,8 % for de ansatte i sitt forhandlingsområde, noe som for en fersk stipendiat på ltr 54 tilsvarer en lønnsøkning på 8 842 kroner. Av de 1057 stipendiatene i denne gruppen var det kun 10 som fikk et individuelt tillegg på toppen av 1,8 %.
Eksemplet viser tydelig hvor sårbart et system som baserer seg på lokale forhandlinger er for utsatte yrkesgrupper, og hvor avhengig stipendiatene er av de generelle tilleggene for å få et godt lønnsoppgjør. Til sammenligning ble stipendiatene hos LO/YS først sikret en lønnsøkning på 10 000 kroner gjennom sentrale forhandlinger, og deretter ytterligere 5 300 kroner som et generelt tillegg i de lokale forhandlingene på UiO. Dette gir UiO-stipendiatene i LO/YS en lønnsøkning på 15 300 kroner.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
På UiB har også stipendiatene i UNIO/AKAs forhandlingsområde sakket akterut i forhold til LO/YS. Det er liten tvil om at stipendiatene har mye å tape på UNIOs nye forhandlingsstrategi.
De overordnede tallene gir ytterligere grunn til bekymring. På UiO forhandlet UNIO/AKA på vegne av 6644 ansatte. Av disse fikk kun 16,5 % et individuelt tillegg. Det betyr at hele 83,5 % står igjen med en lønnsøkning på kun 1,8 %, noe som i tillegg er langt mindre i kroner og øre for lavtlønnede enn høytlønnede. Det er dermed også en oppskrift på økte forskjeller.
To grupper som kom adskillig bedre ut av det enn mange andre var professorene og universitetslektorene, med individuelle tillegg til henholdsvis 28 og 43 % av de ansatte i disse to kategoriene. Dette er ingen overraskelse, men viser i all sin enkelhet hvordan lokale forhandlinger bidrar til en ujevn lønnsutvikling mellom og innad i yrkesgrupper.
Det er og blir de mest profilerte og meritterte medarbeiderne, gjerne ansatt i institusjonenes satsningsområder, som har mest å tjene på lokale forhandlinger. Dette understreker hvor viktig sentrale forhandlinger faktisk er.
Det store flertallet er helt avhengig av et generelt tillegg, ettersom de ikke når opp i kampen om de individuelle tilleggene. Allerede skrives det om «lønnsvinnere» blant institusjonene.
I tillegg til økte forskjeller mellom de ansatte på institusjonene, står vi nå overfor en situasjon hvor forskjellene mellom institusjonene også øker. Dette er ikke en situasjon som arbeidstagerne i UH-sektoren er tjent med.
Utviklingen gjør det vanskeligere å foreta større omfordelinger mellom grupper innenfor tariffområdene, noe som svekker likelønnsarbeidet og forsterker lønnsforskjellene. Nå som resultatene foreligger, fremstår det med all tydelighet at kritikerne fikk rett i sine advarsler. UNIOs nye forhandlingsstrategi har kun bidratt til å forsterke den utviklingen de hevdet å skulle bekjempe.
Med det er Forskerforbundet i ferd med å bli et særforbund for enkeltgrupper, fremfor å forvalte sin rolle som en bred interesseorganisasjon for UH-sektoren. Selv tok jeg i sommer valget om å melde flytting til NTL. Jeg er ikke lenger i tvil om at det var rett beslutning.
