Debatt ● Natalia Zubillaga
Forskerforbundet vil bidra til negativ lønnsutvikling for midlertidig ansatte
Det er mulig dette ikke er en villet lønnspolitikk, men det vil bli resultatet av den, mener Natalia Zubillaga.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Årets hovedoppgjør i staten har vært av det mer dramatiske slaget. Unio går over til Akademikernes tariffavtalemodell, og mange av konsekvensene er fortsatt uklare. Noen av konsekvenser kan imidlertid alle som har hatt befatning med lokale lønnsforhandlinger i sektoren se komme.
I Forskerforum 11. august er flere lokale tillitsvalgte i Forskerforbundet intervjuet om hvordan medlemmene bør gå fram for å få høyere lønn. Slike artikler er gjengangere i både medlemsblader og fagforeningenes nyhetsbrev. Vektleggingen av individuelle prestasjoner og belønning, i motsetning til å se på lønn som inntektsfordeling, overrasker ikke.
Imidlertid er det spesielt én opplysning som er interessant i akkurat denne saken. Stipendiater, postdoktorer og andre med en sluttdato for sitt ansettelsesforhold vil ha liten eller ingen mulighet til å nå opp i lokale lønnsforhandlinger. Dette er ikke en ukjent problemstilling.
Det er fristende å prioritere dem som skal være i ansettelsesforholdet lenge når man gjennomfører lokale forhandlinger. Man tar nemlig like mye av potten enten man slutter om ett år eller 20 år. Gleden og nytten av tillegg gitt i lokale lønnsforhandlinger vil jo ofte vare vesentlig lenger for dem som ikke har en fastsatt sluttdato for ansettelsesforholdet.
Nettopp fordi dette er en kjent problemstilling er det et tankekors at Unio og Forskerforbundet ønsker en tariffavtale hvor all lønnsdannelse skal skje lokalt. Forskerforbundet har flere ganger påstått at vitenskapelig ansatte har gått tapende ut av lønnsoppgjørene i staten de siste årene. Foran årets lønnsoppgjør var det spesielt en analyse fra SSB som ble lagt fram som dokumentasjon.
En kort og deskriptiv analyse som denne vil aldri være uttømmende. En svakhet er at den bare ser på grupper av ansatte ut fra sektor og høyeste registrerte utdanningsnivå, og ikke på for eksempel stillingskoder og faktiske arbeidsoppgaver.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
FAFO publiserte i mai et notat om lønnsutviklingen i staten hvor de gikk dypere inn i problemstillingen. Notatet tar for seg en lengre tidsperiode enn SSBs analyse og går grundigere til verks ved å se på utviklingen for ulike stillingskoder, eller grupper av stillingskoder, i staten. Notatet bekrefter noe av beskrivelsen fra SSBs analyse, men er langt mer nyansert enn denne.
Forskerforbundet har rett i at vitenskapelig ansatte som samlet gruppe har hatt en mindrelønnsutvikling de siste årene, men dette skyldes nærmest utelukkende at stipendiater og postdoktorer har hatt en kraftig reallønnsnedgang. Fast ansatte, som professorer, førsteamanuenser og lektorer i akademia, har ikke hatt en dårligere lønnsutvikling enn statsansatte som helhet. De siste årene har også den samlede andelen av lønnsdannelsen som har skjedd gjennom lokale forhandlinger vært rekordstor.
Tilbake til problemstillingen om at stipendiater og andre med en sluttdato for ansettelsesforholdet vil ha vanskelig for å nå fram i lokale lønnsforhandlinger. Størrelsen på potten vil alltid avhenge av to faktorer: den samlede lønnsmassen som inngår i forhandlingene (lønnen til alle som er en del av forhandlingene), og hvor mange prosent av denne lønnsmassen som skal settes av. Forskerforbundets tillitsvalgte sier at stipendiater og postdoktorer ikke vil kunne regne med å få særlig mye ut av de lokale lønnsforhandlingene, med mindre de er «eksepsjonelle». Lønnsmassen de representerer vil fort tilfalle fast ansatte, en gruppe som allerede har hatt en langt bedre lønnsutvikling over tid.
Forskerforbundet har måttet inkludere stipendiater og postdoktorer når de leser tallene for å ha belegg for sin påstand om mindrelønnsutvikling for vitenskapelig ansatte. Forskerforbundets svar er lokale lønnsforhandlinger, hvor deres egne tillitsvalgte sier at stipendiater og postdoktorer ikke vil nå opp. Vi minner om at Forskerforbundets medlemmer har ikke fått en krone i lønnsøkning i sentrale forhandlinger som tidligere, men er fullstendig prisgitt resultatet i lokale forhandlinger.
Helt uavhengig av hvilke motiver og intensjoner man måtte ha, vil Forskerforbundet bidra til en ytterligere svekkelse av midlertidig ansattes lønnsutvikling, som fra før er de lavest lønnede blant vitenskapelig ansatte. Det er mulig dette ikke er en villet lønnspolitikk, men det vil bli resultatet av den.
