Debatt ● Asmaa AbuSamra, Zekarias Ginbot og Nasser Karami

En livbøye med utfordringer og risiko

Norges støtte til Scholars at risk (SAR) er en livbøye til akademikere som trenger beskyttelse i et nytt land. Men som fordrevne akademikere ser vi at det finnes utfordringer.

Tre portretter
— Som fordrevne akademikere er vi kanskje aldri helt frie eller i sikkerhet for problemene som plager hjemlandene våre, selv om vi er i Norge. Likevel tror vi at arbeidet vårt her støtter opp om undervisning som en dynamisk og inkluderende kraft for fremgang og fred.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I Norge øker debatten rundt akademisk frihet. Den drives fremover av kontroversielle saker som boikott av Israel, og av at forskere blir stadig mer avhengige av ekstern finansiering. Ett aspekt rundt denne debatten kan vi ikke overse, nemlig erfaringene til fordrevne forskere.

Når en akademiker bestemmer seg for å forlate hjemlandet, er dette en beslutning full av usikkerhet. Det er et nesten umulig valg å ta.

Å bli igjen involverer en fysisk risiko, men gir håp om å greie å hjelpe familie, kolleger og venner. Å dra betyr å forlate alt, men gir håp om å få fortsette arbeidet og gi en stemme til menneskene du forlot.

Men kan du virkelig føle deg fri når du kommer i sikkerhet i et land som Norge? Er du virkelig sikker?

De store geopolitiske problemene vi har gjennomlevd er så klart for store å håndtere alene selv for Norge og universitetene. Men de danner et viktig bakteppe.

I Gaza er hvert eneste av territoriets universiteter jevnet med jorden av bomber, og mange akademikere er drept. Men denne katastrofen har bare styrket besluttsomheten til studenter og undervisere, som vil fortsette med å studere og snakke.

I Afghanistan har Taliban skapt en av verdens største kriser for kvinners rettigheter. Kvinner og jenter kan ikke lenge utdanne seg videre etter sjette klasse. Kvinners ansikter, kropper og stemmer blir visket ut fra det offentlige livet. De kan ikke delta i det sosiale livet, arbeide i offentlig eller privat sektor eller til og med besøke treningssentre, restauranter eller parker.

Å dra betyr å forlate alt, men gir håp om å få fortsette arbeidet og gi en stemme til menneskene du forlot.

AbuSamra, Ginbot og Karami

I Eritrea kontrollerer myndighetene tilgangen til internett og informasjon. Å få fullføre sekundær eller tertiær utdanning er knyttet til obligatorisk verneplikt som administreres av militæret. Streng kontroll av massemedier sikrer at ingen sier eller gjør noe som utfordrer det nåværende regimet.

I Iran er det forbundet med forfølgelse og livsfare å kritisere myndighetene for en politikk som begrenser ytringsfriheten eller som fører til at miljøet blir ødelagt.

Selv om vi kan snakke fritt her i Norge, kan ordene våre her lede til konsekvenser for både oss og familiene våre.

I noen tilfeller får fordrevne akademikere i Norge bare innvilget to års visum. Det får dem til å tenke på hva som vil skje når de må vende hjem.

De undertrykkende myndighetene vi forlot kan bruke det vi har sagt og gjort her i Norge for å hevne seg. Eller de kan frata oss de akademiske fremskrittene vi har gjort her, eller til og med våre borgerrettigheter.

Hva skjer med oss kvinner som arbeider med doktorgrader her i Norge om vi returnerer til regimer der kvinner ikke har noen rettigheter?

Vi vet at Scholars at Risk Norge, programmet som fikk oss hit, setter pris på mangfoldet vi tar med oss til det norske samfunnet, både akademisk og på andre måter. Friheten vår her gir oss redskaper som vi ikke ville ha hatt i hjemlandene våre. Vi er privilegerte som kan snakke fritt og organisere.

En av oss jobber med et NORAD-finansiert prosjekt for å forbedre e-læring i Gaza. Universiteter i Europa er interessert i å hjelpe dem som kan undervise online. Dette kan hjelpe til med å fylle vakuumet etter de mange akademikerne som er blitt drept.

Undervisningsinitiativ og -programmer som rekker ut en hånd til Gaza er ikke bare interessert i å spre kunnskaper, men skal også gi grunnlag for en følelse av normalitet, verdighet og håp midt i kaoset.

Undervisning tjener som et mektig redskap for å bygge opp og revitalisere samfunnet. Det styrker individer som er i stand til å tenke kritisk, til å innovere og effektivt ta tak i utfordringene de står overfor.

Internasjonalisering og friheten til å tenke gir essensiell beskyttelse for undervisning verden over.

Ytringsfriheten vår har gitt flere av oss muligheten til å publisere bøker. En av oss skal publisere på norsk med støtte fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. Denne kommende boka, «Totalitarianism and the Environment», kunne aldri ha vært publisert i Iran, forfatterens hjemland. En annen av oss har skrevet en selvbiografi sett med perspektivet og erfaringene til en flyktning.

Denne formen for informasjonsdeling bidrar til forståelse på tvers av kulturer, til innovasjon og utveksling av ideer. Dette er viktig for å adressere globale utfordringer.

Som fordrevne akademikere er vi kanskje aldri helt frie eller i sikkerhet for problemene som plager hjemlandene våre, selv om vi er i Norge. Likevel tror vi at arbeidet vårt her støtter opp om undervisning som en dynamisk og inkluderende kraft for fremgang og fred.

Denne kronikken ble til som et resultat av konferansen «Academic freedom and knowledge sharing in Norway and at home: Displaced scholars speak out,» arrangert i samarbeid med SAR Norge, delfinansierte av Fritt Ord og holdt ved NTNU i november 2024.

Powered by Labrador CMS