Debatt ● Anonyme kvinnelige studenter i Afghanistan
Taliban bruker brudd på kvinners rettigheter som våpen
Alle kvinner i akademia ble for to år siden kastet ut av universitetene i Afghanistan. Taliban mener at kvinner ikke lenger skal ses eller høres. Så la deres stemme runge over hele verden, skriver fire afghanske studenter.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
«I Afghanistan blir drømmene til utallige unge jenter kvalt under vekten av et undertrykkende regime som bruker kvinners rettigheter som et våpen for maktutøvelse, og som viser verden at de kan handle ustraffet.»
Dette er ordene til en kvinnelig student i Afghanistan. Som alle andre kvinner i akademia ble hun kastet ut av universitetet av Taliban i desember for to år siden.
Kjønnsapartheid innen utdanning, innført av Taliban, har siden da etterlatt 1,5 millioner jenter og unge kvinner uten tilgang til grunnskole, og over 100.000 kvinnelige studenter uten tilgang til høyere utdanning.
I tillegg, etter en rekke nye lover i august, er det nå forbudt for kvinner å snakke eller vise ansikt offentlig.
I aktiv opposisjon til det diskriminerende systemet fortsetter tre unge studenter sin utdanning i skjul, gjennom et digitalt universitetsprogram.
Nå vil de bruke sine stemmer for å rope til verden, til alle oss. En av dem skriver:
«Vi nekter å være tause. Våre stemmer kan være dempet, men vår besluttsomhet er urokkelig. Vi drømmer om en fremtid der hver jente i Afghanistan kan bevege seg fritt til skolen, der vi kan lære uten frykt og kan aspirere til storhet uten trussel om vold eller undertrykking.
Situasjonen for kvinnelige studenter er kritisk. Vi ser våre søstre, døtre og venner bli tvunget til å bli hjemme mens deres potensial kastes bort, og deres håp for en lysere fremtid slukkes. Dette er ikke bare en lokal krise; det er en global tragedie. Den øredøvende stillheten og den mangelfulle handlingen fra det internasjonale samfunnet styrker bare de som ønsker å holde oss nede.»
Vi ser våre søstre, døtre og venner bli tvunget til å bli hjemme mens deres potensial kastes bort, og deres håp for en lysere fremtid slukkes.
Anonym student
En annen student skriver:
«Før Taliban tok over landet mitt, studerte jeg en bachelorgrad i informatikk ved et av universitetene i Kabul. Jeg hadde en drøm om å bli uavhengig — både økonomisk og intellektuelt — slik at jeg kunne bidra til familien min, samfunnet mitt og landet mitt.
I dag føles den drømmen fjern. Som tusenvis av andre jenter i Afghanistan har jeg blitt tvunget til å sette utdanningen på pause og bli hjemme. Våre klasserom er stengt, våre ambisjoner satt på vent. Denne situasjonen skaper fortvilelse. For noen har vekten av håpløsheten blitt så uutholdelig at de har tatt livet av seg. For oss andre er depresjon en konstant kamp.»
En tredje student minnes sin søster, som ble drept da en selvmordsbomber sprengte et eksamenslokale noen måneder før Taliban stengte universitetene for kvinner:
«Historien om min 18 år gamle søster er historien om en kvinne som først fikk sine drømmer knust, før hun selv ble drept for sitt ønske om å lære under Talibans undertrykkende regime. Mens verden der ute snakket om store fremskritt, var hun — som mange andre — fortsatt nektet skolegang. Men hun mistet aldri håpet, og jobbet hardt. Hun skulle akkurat til å starte på arkitektstudiet, da hun, hennes kusine og 46 andre jenter ble drept i et selvmordsangrep rettet mot senteret der de tok opptaksprøve til studiet.»
Kvinner som nå modig fortsetter sine studier, til tross for forbudet, ber om støtte og solidaritet fra verdenssamfunnet. En av dem skriver:
«Vi oppfordrer verden til å stå sammen med oss, til å løfte våre stemmer, til å legge press på de som sitter med makten for å få dem til å endre kurs, og til å støtte initiativer som styrker afghanske jenter og kvinner. Sammen kan vi snu utviklingen og sikre at rettighetene til jenter i Afghanistan blir respektert og beskyttet.
Vi nekter å gi opp. Dypt i hjertet vårt holder vi fast ved en tro — en tro på at bak ethvert mørke finnes det, og må finnes, lys, og at etter enhver prøvelse kommer det en bedre tid. Med dette håpet i hjertet har jeg funnet måter å fortsette å lære på gjennom nettbaserte kurs. Disse mulighetene, selv om de er begrensede, lar meg dekke deler av kunnskapen jeg en gang fikk på universitetet. Steg for steg streber jeg etter å holde drømmen min i live. Dette håpet holder oss gående. Det minner oss om at kampen vår ikke er forgjeves, og at en lysere fremtid er mulig.
Jeg drømmer om en tid der ingen jente nektes retten til å lære, vokse og forme sin egen skjebne.
Anonym student
Jeg drømmer om en tid der afghanske jenter igjen kan gå inn i klasserom, ta sin plass i samfunnet og vise verden deres motstandskraft, styrke og talent. Jeg drømmer om en tid der ingen jente nektes retten til å lære, vokse og forme sin egen skjebne.
Vi håper på en dag da utdanningens lys vil skinne klart i alle hjørner av vårt land, og opplyse en vei mot fred, velstand og likhet for alle. Inntil da vil vi fortsette å kjempe med hvert åndedrag, hvert ord og hver handling for retten til utdanning og fremtiden den lover.»
I solidaritet og
håp,
Afghanske
kvinnelige studenter
Red.mrk.: De fire anonyme studentene i Afghanistan har fortalt sine historier til SAIH, som har sammenstilt og forfattet dette innlegget. Khrono kjenner de anonyme forfatternes identitet.
