Debatt ● Styringsgruppa for Scholars at Risk NORGE

Nye trusler mot akademisk frihet og solidaritet

Å prioritere en Scholars at Risk-forsker når man må nedbemanne den vanlige staben, er ikke enkelt. Men akademisk frihet og beskyttelse av forskere er for viktig til at økonomiske kutt i sektoren skal føre til kutt i solidariteten.

Står Scholars at Risk-ordningen i fare i nedgangstider? — Solidaritet med forfulgte forskere i andre land bidrar også til å styrke vårt samfunn, skriver forfatterne.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Man trenger ikke få med seg mange nyheter for å skjønne at verden er blitt et farligere sted de siste årene. Krig, terror og konflikt har ført til ufattelige lidelser for sivilbefolkningen mange steder i verden, og en stor andel av verdens befolkning lever nå i autokratier. Når verden føles mer usikker også i Norge, er det lett å peke på behov for mer sikkerhet og forsvar, men vårt svar på hybride trusler må også være mer demokrati, mer pressefrihet og mer akademisk frihet. 

Akademia er internasjonalt av natur, og hvis forskere ett sted blir truet, blir hele akademia truet. Solidaritet med forfulgte forskere i andre land bidrar også til å styrke vårt samfunn.

Akademisk frihet dreier seg om sannhetssøken, om å stille kritiske spørsmål og dele nødvendig kunnskap for en verden i endring og dermed om demokrati i praksis. For at vi skal kunne stole på forskning og kunnskapsformidling, må forskerne være uavhengige av økonomiske interesser, politisk styring og religiøse dogmer, og de må forholde seg ansvarlig til vitenskapelige og etiske standarder. 

Akademiske institusjoner skal være steder hvor man kan søke kunnskap og diskutere fritt. Slik er det ikke alle steder i verden i dag.

Organisasjonen Scholars at Risk (SAR) overvåker situasjonen for akademisk frihet og gir hvert år ut sin rapport Free to Think. Årets rapport viser en negativ utvikling i mange land. I Afghanistan er nå halvparten av befolkningen nektet utdanning, og samfunnet står under Talibans strenge religiøse regime. I Iran blir studenter og forskere arrestert for å støtte kvinners rettigheter. Borgerkrigen i Sudan har rammet over 100 universiteter. Russlands angrep på Ukraina har drevet mange på flukt og ødelagt flere universiteter. I Myanmar er nesten all høyere utdanning stengt, mens myndighetene i Nicaragua fortsetter å jakte på dissidenter blant forskere og studenter. 

Og slik fortsetter rapporten med informasjon fra land etter land. Også i det vi oppfatter som vestlige demokratier, som Tyskland, USA og Canada, er vitenskapelig ansatte blitt utsatt for sanksjoner for sine ytringer. I USA har for eksempel titalls universitetsansatte mistet jobben fordi de har undervist eller formidlet fagstoff om uønskede temaer.

I 2023/24 har det gått aller verst utover folk og institusjoner i Gaza. Alle universiteter og høyskoler er jevnet med jorda, og mange akademikere er drept eller drevet på flukt internt. På en konferanse i Trondheim 12. november fikk vi høre en palestinsk forsker fortelle om situasjonen i Gaza. Hun har fått en mulighet gjennom Scholars at Risk-ordningen til å komme ut av Gaza og til Norge, og hun er nå ved Universitetet i Oslo. 

Hun legemliggjorde det SAR-forskere ofte føler; en takknemlighet over muligheten til å fortsette sitt akademiske virke, men samtidige en følelse av å ha etterlatt sine nærmeste, sine studenter og kolleger. Hennes historie ble fortalt med et brennende engasjement for utdanning og med et håp om et bedre Gaza, hvor hun igjen kan undervise og forske ved frie institusjoner.

I år har det kommet bortimot 600 søkere fra forskere til SAR-ordningen. Det er rekordmange, men det er bare rundt 150 som har funnet en vertsinstitusjon.

SAR Norge

SAR-nettverket har ca. 670 medlemsinstitusjoner, og nesten 100 av dem er vertskap for forfulgte forskere. I år har det kommet bortimot 600 søkere fra forskere til SAR-ordningen. Det er rekordmange, men det er bare rundt 150 som har funnet en vertsinstitusjon. Norge bidrar godt til denne ordningen, og i dag er det om lag 25 SAR-forskere ved norske universiteter og høyskoler. Dette dekker institusjonene selv fra grunnbevilgningene. 

De siste årenes kraftige kutt i nettopp grunnbevilgningene truer institusjonenes evne til å opprettholde denne ordningen. Det er tøft å prioritere en SAR-forsker når man må nedbemanne den vanlige staben av vitenskapelig ansatte, men akademisk frihet og beskyttelse av forskere er for viktig til at kunnskapssektoren skal la politikernes kutt i basisbevilgningene føre til kutt i dette solidaritetsarbeidet. 

Det er nok andre sterke krefter i samfunnet som vil at nordmenn skal være seg selv nok.

Politikere i Norge snakker heldigvis varmt om akademisk frihet, og Norge kommer hittil godt ut på internasjonale oversikter over akademisk frihet. Men også her finnes det utfordringer, som vist i en ny rapport fra nordiske akademiske fagforeninger

Bevisstheten om akademisk frihet er for liten både blant akademikere, studenter og ute i offentligheten. Vi må derfor snakke mer om betydningen av akademisk frihet. Autoritære ledere begynner ofte med å angripe akademia og pressen når de demontere demokratier. Når det skjer, er det for seint med gode diskusjoner. Spør en SAR-forsker.

Powered by Labrador CMS