En frist er en frist

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Da jeg var student bommet jeg på en frist. Eller, rettere sagt bommet jeg på en eksamensdato. Det var den siste eksamenen på studiet og jeg hadde vært litt for opptatt av alt annet enn å dobbeltsjekke den datoen. Dermed møtte jeg opp til eksamen — godt forberedt — dagen etter at den var avholdt. 

Det var ikke mitt stolteste øyeblikk, og en sur lærepenge som jeg brukte noen måneder på å fordøye. Men jeg tok meg sammen, la feilen bak meg og fortsatte livet videre med en viktig lærepenge i bagasjen: sjekk alltid viktige frister to ganger.

innlevering

Leverte oppgave for sent og ble avvist. — Urimelig, mener student­ombud

Jeg har selvsagt bommet på ting senere også. Jeg har booket hotell til feil uke, møtt opp på kino til feil forestilling, sendt e-post til feil person. Livet byr på slike feil innimellom. Noen av dem får større konsekvenser enn andre. Men heldigvis har mine foreldre alltid vært opptatt av å la meg ordne opp selv og derfor har jeg også vært rustet til det.

Den egenskapen er jeg takknemlig for. Da jeg var 14 år og de nye skoene mine gikk opp i liminga ba foreldre mine meg finne ut av det selv. Da jeg stod i den skobutikken med Forbrukerkjøpsloven i hånda var det mitt første møte med hvilken makt det er å kjenne til sine egne rettigheter. Det ble en stor inspirasjon til hvorfor jeg ble jurist og har brukt mye av min karriere på å rådgi studenter og andre om rettigheter.

Min oppfatning etter 12 år i sektoren er imidlertid at egenskapen til å akseptere konsekvensene av at livet skjer og at man gjør feil ser ut til å være stadig nedadgående. 

I min jobb møter jeg mange studenter som ikke har sin beste dag. Enten de har fått en dårligere karakter på eksamen enn forventet, har blitt syke eller noe har skjedd i livet som gjør at studiet ikke har blitt slik som de har forventet, så opplever jeg stadig oftere at de ikke synes å være i stand til å takle det selv.

Kanskje er det vi som er foreldre som må ta ansvaret for det. Kanskje har vi, som kaptein John Hammersmark påpekte på Lindmo på fredag, heiet for mye og ansvarliggjort for lite. 

Debatt ● Kolbjørn Kallesten Brønnick og Julia Vigdal Esperås

Er studenter mindre resiliente enn før?

Eller kanskje er problemet større. Mer systematisk? For mange studenter er høyere utdanning første gang de møter på et nei. Første gang de opplever at en feil de gjør faktisk får konsekvenser. At ingen rydder opp for dem, men at de må reise seg opp selv, børste støvet av buksa og gå videre med hullete knær.

Hvordan kan vi som utdanningsinstitusjoner sikre at vår saksbehandling blir effektiv og rettferdig om vi skal vektlegge subjektive unnskyldningsgrunner hver gang noe ikke har gått slik en student ønsket? I gårsdagens Khrono var det en innleveringsfrist som er tema, men de samme argumentene hører vi fra studenter som har fått en karakter som ikke står i stil til innsatsen i faget, har glemt å sitere i eksamensoppgaven sin eller har kommet for sent til en obligatorisk forelesning.

Frister og klare regler er helt nødvendig for at vi skal klare å gjennomføre et så stort antall eksamener som vi gjør hvert semester. Det er ikke slik at vi ikke har forståelse for at man kan gjøre feil, det gjør vi alle. Noen ganger er de til og med helt forståelige. 

Men skal vi kunne drive en utdanningsinstitusjon så må vi også kunne stille noen krav til studentene. Det krever at studentene får tydelig informasjon om reglene og fristene og at de bruker litt tid på å sette seg inn i dem. Selvsagt skal vi vise skjønn og fleksibilitet i vår saksbehandling når regelverket åpner for det, men vi skal også sikre likebehandling og effektivitet. 

Noen ganger gjør man feil og noen ganger får de konsekvenser. Heldigvis kan man stort sett alltid ta en eksamen på nytt. Enten man har møtt opp på feil dag, levert for sent eller glemt mobilen i lomma den dagen.