En doktorgradsutdanning i krise?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Den siste tiden har det blitt skrevet mye om hvor dårlig det står til med doktorgradsutdanningen i Norge. Det tegnes et sørgelig bilde av en doktorgradsutdanning i krise, der stipendiater blir forsinket eller slutter som følge av psykiske utfordringer, umotiverte veiledere som utnytter asymmetrien i veilederrelasjonen og institusjoner som ikke makter å stå opp for den som trakasseres.

Det er nok riktig at det nasjonalt kun er 15 prosent av kandidatene som fullfører innen avtalt tid og at 19 prosent av kandidatene faller fra. Vi vet imidlertid lite om årsakene til forsinkelser og frafall, og tallene varierer mellom institusjoner og fagfelt.

Jeg mener imidlertid at det er mulig å tegne et bilde av doktorgradsutdanningen i Norge med et positivt fortegn. Det finnes flere gode grunner til dette.

Les også

Doktorgradstipendiater: - En villedende rapport

Kvaliteten på doktorgradsutdanningen i Norge er høy. De aller fleste stipendiatene kommer seg i mål selv om de av ulike årsaker bruker lengre tid enn tre år. De ferdigutdannede doktorene gir et vesentlig bidrag med sin kunnskap og spisskompetanse til forskningsinstitusjonene, samt offentlig og privat sektor generelt.

For de aller fleste stipendiater er doktorgradsutdanningen den perioden i karrieren hvor de får lov til å virkelig fordype seg i forskningen og være med å utvikle kunnskapsfronten. For mange er dette den beste tiden i løpet av karrieren. Selv om doktorgradsutdanningen ikke nødvendigvis er i krise, så må vi samtidig anerkjenne at stipendiater, som alle andre folk, opplever kriser. Det er likevel slik at de aller fleste håndterer stresset, presset, tidsklemma og sitt asymmetriske forhold til veileder på en god måte.

Frafall kan lett misforstås og fremstilles som noe utelukkende negativt. Hvorfor er det i utgangspunktet negativt at noen stipendiater velger å bytte jobb i løpet av en treårsperiode? Jeg mener det er helt naturlig. Hvorfor er det ikke flere som gjør det?

Noen bytter kanskje jobb fordi doktorgradsutdanningen er for dårlig. Andre bytter kanskje jobb fordi livssituasjonen endres, de får andre jobbtilbud eller at de ikke takler utdanningens iboende stress og usikkerhet (doktorgradsutdanningen passer ikke alle).

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Jeg mener at vi må ta som utgangspunkt at stipendiatene som skifter jobb har gode og velfunderte grunner til det, uten at det nødvendigvis skyldes doktorgradsutdanningen som sådan. Frafall fra doktorgradsutdanningen er ikke forfall. Og en ambisjon om 100 prosent gjennomføring er ikke bare urealistisk, men også lite forenelig med et fokus på stipendiatenes psykiske helse. Skal vi tvinge noen til å stå en i jobb hvis de sliter?

En kriseretorikk i denne sammenhengen vil først og fremst gjenta utfordringer og problemer vi allerede vet at stipendiatene møter. Vi vet at det er utfordrende å ta en doktorgradsutdanning, at stipendiatene er spesielt sårbare, at de er utsatte for stress, at kulturforskjeller gjør dette ekstra vanskelig for mange, at de settes til å gjøre høyrisikoprosjekter, at de er ensomme, at arbeidsmarkedet kan være usikkert, at det finnes råtne egg blant veilederne osv.

Som institusjoner vet vi også at det er utfordrende å hjelpe stipendiater i krise. og vi må anta at det er mange som trenger hjelp som aldri ber om det. Bevissthet om disse utfordringene er viktig, men gir oss lite eller ingen kunnskap om hvordan vi best kan håndtere dem. Jeg mener tiden er moden for et fokus på løsninger med utgangspunkt i de stipendiatene som lykkes, til tross for stress og utfordringer.

Les også

- Redusert frafall krever gode data og riktige tiltak

En inngang til en diskusjon om løsninger kan være asymmetrien i veilederforholdet, som Nicolas Gibney, leder av Stipendiatorganisasjonen i Norge (SiN), trekker frem. De fleste vil være enige i at asymmetrien mellom stipendiat og veileder alltid vil være der. Den midlertidig ansatte stipendiaten skal lære av og tilegne seg kunnskap av den kunnskapsrike og ressurssterke professoren.

I stedet for å tilnærme seg denne asymmetrien som et systematisk problem ved doktorgradsutdanningen, og en plattform for umotiverte og dårlige veiledere og deres maktmisbruk, bør vi heller forstå hvordan de fleste stipendiatene og deres veiledere takler asymmetrien på en god måte. Det kan vi fint gjøre uten å ignorere at det skjeve maktforholdet noen ganger misbrukes.

Vi kan lære hvordan stipendiater sammen med veileder kan utvikle bevissthet om asymmetrien og hvordan de kan bli bedre til å kommunisere og forholde seg til hverandres forventninger. På institusjonsnivå kan vi lage gode mekanismer slik at kandidater og veiledere kan tre ut av forholdet hvis det går på tverke. I tilfeller der veileder ikke fungerer, der stipendiaten ikke fungerer eller at det rett og slett er en dårlig match mellom dem.

De fleste institusjoner har i dag en stor rød knapp stipendiaten kan trykke på hvis det hele bærer galt hen, men vi må også ha gode mekanismer for å rydde opp i mindre kriser og uoverensstemmelser. Dette innebærer en symmetrisk ansvarliggjøring av veileder og stipendiat for å få ting til å fungere, heller enn å legge all skyld og ansvar på veiledere og institusjoner.

Jeg mener det også er viktig å løfte frem de gode historiene. Enkelthistorier og anekdoter bør selvsagt ikke prege vår fremstilling av doktorgradsutdanningen, men historien om den suksessrike stipendiaten må også fortelles. Dette er spesielt viktig med tanke på rekruttering av nye stipendiater.

Hvilket signal skal vi sende til den ivrige og engasjerte masterstudenten med en drøm om doktorgrad? Å ta en doktorgrad er selvsagt krevende og ikke alltid en dans på roser, men skal vi fortelle aspirerende stipendiater hvor grusomt det blir før de i det hele tatt har begynt? De aller fleste kommer seg faktisk i mål. Doktorgradsutdanningen en unik mulighet for dem som klarer å navigere.