PODKASTSERIE

— På det verste blir midlertidige ansatte nesten sett på som «forskerkveg»

Du kan høre professor Tore Wig og førsteamanuensis Ingrid Lossius Falkum samtale om kulturproblemer og verstingeksempler rundt midlertidighet i akademia, i ukens podkast Forskerrådet her.

— Jeg tror ikke det er noe bra i det å være midlertidig ansatt alene, men jeg mener det kan være positivt for akademia som helhet å ha noe midlertidighet, sier professor Tore Wig ved Universitetet i Oslo i dagens episode i podkasten Forskerrådet.
Publisert Sist oppdatert

Akademia er en versting når det gjelder midlertidighet, selv om det har vært politisk press på å få ned andelen midlertidig ansatte de siste årene.

Khrono skrev for noen uker siden om Ingrid Eftedal som har vært midlertidig ansatt i 20 år.

Dagens hovedgjest i podkasten fra Akademiet for yngre forskere, Forskerrådet, Ingrid Lossius Falkum, var selv midlertidig ansatt i 14 år før hun fikk fast stilling.

Den fjerde og nest siste episoden av Forskerrådet går inn på hva som er bra med midlertidighet, hva som kan gjøres for å få snudd skuta.

— Fokuset er overdrevent negativt

Professor Tore Wig ved Universitetet i Oslo (UIO) mener debatten om midlertidighet har nådd et punkt hvor kun de negative eksemplene kommer fram.

I samarbeid med Akademiet for yngre forskere publiserer Khrono podkasten Forskerrådet hver søndag i advent. Du kan følge podkasten andre steder hvor du også hører podkast.

— Ser definitivt en del av de negative aspektene, at det kan være en nedside tidlig i en forskerkarriere at det er mye midlertidighet, sier Wig og legger til:

— Men samtidig er det ofte de dårligste eksemplene som blir dratt fram. På det verste blir de midlertidige ansatte nesten sett på som «forskerkveg» i prosjekter som skal gjøre veldig konkrete ting under veldig dårlige vilkår.

Han har selv vært midlertidig ansatt, og understreker at hans utgangspunkt ikke har forandret seg selv om han nå er fast ansatt.

— Mitt utgangspunkt er at det å være ansatt i akademia og å få lønn som forsker er et enormt stort privilegium. Det er på en måte som å ha et statsfinansiert kunstnerstipend, det at man får penger fra staten for å forfølge det man mener er viktig og sant, er et privilegium.

Programleder Marte Blikastad-Balas spør om Wig kan påpeke noe som er positivt med å være midlertidig ansatt.

— Jeg tror ikke det er noe bra i det å være midlertidig ansatt alene, men jeg mener det kan være positivt for akademia som helhet å ha noe midlertidighet. Det bør være et veldig trangt nåløye, og jeg tror samfunnet er tjent med å gjøre det nåløyet så selektivt som mulig. På samme måte som det er stor grad av konkurranse i næringslivet, kunst og kultur må også stillingsstrukturen i akademia reflektere dette.

Ingrid Lossius Falkum forteller om sine erfaringer som midlertidige ansatt, og hva hun tenker kan være en løsning på det hun kaller et kulturproblem.

Forskjellsbehandling og ukultur

Førsteamansuensis Ingrid Lossius Falkum kjenner godt til hvordan det er å være midlertidig ansatt. I 14 år gikk hun fra kontrakt til kontrakt. Hun har jobbet med det som representant for de midlertidig vitenskapelig ansatte i styret ved Universitetet i Oslo i to perioder, fra 2017 til 2019, og som medlem og styremedlem i Akademiet for yngre forskere og i Forskerforbundets lokallag ved UiO.

— Du har uttalt til Khrono at det verste ikke er midlertidigheten, men forskjellen i virkelighet?

— Jeg opplevde en gjennomgående forskjellsbehandling av midlertidige og faste ansatte. Blant annet hvilke arbeidsoppgaver en kan utføre, og veldig mange midlertidige ansatte får ikke lov til å undervise eller veilede studenter.

I samme saken snakket hun om midlertidighet som et kulturproblem. At man blant annet er redd for fortrinnsretten, og får ujevne roller. I podkasten forteller Falkum blant annet at hun var nøye med tidspunktet for sine uttalelser.

— Før den saken ble publisert, hadde jeg snakket med journalisten i lang tid. Jeg ville ikke «stå fram» før kontrakten var signert, når saken inneholdt mye kritikk mot min egen arbeidsgiver.

— Redd for å spolere sjanser hvis en sier nei

Et gjennomgående tema for episoden er utfordringer knyttet til midlertidighet versus fast. For Falkum har den faste ansettelsen også vært en omstilling.

— Er det som midlertidig ansatt sånn at man egentlig ikke kan tillate seg å si nei til en oppgave?

— Som midlertidig ansatt sier man ja til absolutt alt, sånn er det bare, forteller Falkum. Nå når hun har fått fast stilling, har hun begynt å prøve seg på å si nei til ting. Selv om det fremdeles sitter langt inn.

— Det er en ubehagelig følelse, en er jo redd for å spolere noen sjanser. Som midlertidig ansatt har man nesten et avhengighetsforhold til arbeidsgiver, og til andre som kan gi oppgaver som kvalifiserer deg, sier hun og legger til:

— Det er ikke rart at mange rapporterer om problemer med mental helse og utbrenthet. Det er lett å forstå. Jeg ser ikke en åpenbar løsning på den problemstillingen heller, når konkurransen er så hard som den er.

Men også Falkum er enig i at det trengs en grad av midlertidighet i akademia.

— Vi må ha noe midlertidighet i vår sektor, men det viktige er at man får slutt på den forskjellsbehandlingen mellom midlertidige og faste ansatte. Og at man slutter med denne anti-personalpolitikken som føres mange steder, og legger godt til rette for at alle som er i midlertidige stillinger skal få kvalifisere seg til faste stillinger - enten ved den institusjonen de jobber, eller ved andre institusjoner både i Norge og i utlandet, sier Ingrid Lossius Falkum.

Femte og siste episode i Forskerrådet kommer 1. juledag.

  • Her finner du alle podkastepisodene samlet
Powered by Labrador CMS