Debatt ● astrid birgitte eggen
Eksamen og antall sensorer er også et spørsmål om vurderingskompetanse og definisjonsmakt
Utvikling av vurderingskompetanse er en forutsetning for å beholde definisjonsmakten, skriver prorektor Astrid Birgitte Eggen.
Publisert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Vurdering i alle former og spesielt eksamen er viktig faglig arbeide på linje med undervisning. Regjeringens forslag om to sensorer på alle eksamener med graderte karakterer får oppmerksomhet på grunn av kostnader, men mindre oppmerksomhet på et faglig vitenskapelig grunnlag. «Bedre karakterfastsettelse» eller «tryggere på at karakteren er riktig» er to begrunnelser det er verdt å stoppe opp ved.
(les videre under AnnonseN)
Bli varslet om debatt og nyheter
Last ned Khrono-appen og få varsel om den viktigste debatt og de viktigste nyhetssakene.
Last ned til iPhone - Last ned til Android
-
Eksamen som eneste vurderingsform var ensbetydende med summativ avsluttende testing av oppnådde kunnskaper - ja, det var en gang det. En gang der validitet og reliabilitet utelukkende var knyttet til selve oppgaven og til sensorenes og faglærernes uhildede retting av besvarelser. Der det var de som besittet kunnskapen fra før av som var ene- eller pardommere over i hvilken grad den enkelte student kunne fagstoffet sitt. Fagfellesystemet var dermed på plass. Det oppstod tolkningsfelleskap mellom fagpersoner i samme fagfelt.
Tolkningsfelleskapet var selvregulerende og uten eksternt innsyn. Det var fagfelleskapet som hadde definisjonsmakten over krav til faglige kunnskaper for å sette de ulike karakterer. Det var fagfelleskapet som også definerte viktig kunnskap. Det ble vekslet mellom en og to sensorer, mellom interne, intern-eksterne, ekstern- interne og helt eksterne sensorer.
Det usynlige tolkningsfellesskapet som ikke ble dokumentert nødvendigvis, men som likevel var tråder, argumenter og levende faglige diskurser i fagfelleskap innen og mellom institusjoner ble båret oppe av et ustrakt vitenskapelig samarbeid som omfattet mye mere enn sensurering. Fagfellestyring er for vår sektor umåtelig verdifullt. Vi skal være i utdanningsfronten og forskningsfronten og dynamikken med fagfeller sørger for at undervisningen følger med. Ikke et feilfritt system, men likevel et system å foretrekke.
Systemet settes under press fra studentene og fra myndigheter. Studentens rettigheter er riktig og viktig. Krav til tilbakemeldinger og vurderingsarbeid underveis i et emne like viktig. Dette siste lar jeg ligge - det formative vurderingsarbeidet har sine egne dynamikker tettere på veiledning, motivasjon og kommunikasjon underveis i et semester. Mere om presset mot eksamen:
Selvsagt skal vi lage gode læringsutbytteformuleringer som del av studieplaner. Like selvsagt må det foreligge sensorveiledninger slik at interne og eksterne sensorer har felles og omforent grunnlag for sitt arbeide. Selvsagt skal vurderingene som gjøres være så troverdige at muntlige eller skriftlige begrunnelser skal kunne gis. Studentene skal kunne klage på karakterer og nye vurderinger gjøres. Alt dette sikrer ikke bare studentenes rettigheter, men også gjennomtenkt sensurering og viser at faglærere har en vurderingskompetanse. Utvikling av vurderingskompetanse er en forutsetning for å beholde definisjonsmakten. Dette er fagfelleordningen i fornyet drakt.
To sensorer vil muligens være virkemiddel for å fremme tydeligere og mere robuste fagfelleordninger med god dokumentasjon. To sensorer for å sikre objektivitet er derimot en utopi. Objektiv vurdering uten profesjonelt skjønn er også en utopi. Fagfelleskap er så gjennomsiktig, men ikke objektivt som det de til enhver tid klarer å artikulere og å dokumentere. Det profesjonelle skjønn gjennom fagfellevurdering er vitenskapelig akademisk arbeide i seg selv. To sensorer er kostbart og neppe nødvendig for alle eksamener i alle emner hvert eneste år for å sikre faglig arbeid og studentenes rettigheter.
Et tillitsbasert system vil godta at institusjonene selv får velge rulleringsordninger der en sørger for kvalitativt gode vurderinger gjennom så mange sensorer som er nødvendig i hvert enkelt fagområde og hvert enkelt emne. Der hvor en kan anta eller empirisk påvise særs høy sensorreliabilitet på grunn av fagområdets egenart er flere en sensor tilnærmet sløsing av faglige ressurser. I noen områder kan det være riktig med to eller faktisk tre sensorer der det er påvist lav sensorreliabilitet da tolkningsrommet i fagområdet er særs stort. Å fastsette nasjonal norm er en tvangstrøye som ikke nødvendigvis gir studentene eller storsamfunnet et objektivt riktigere karakter resultat eller bedre rettigheter.
