Eikrem: Storm i et akademisk vannglass

Påstandene i Khronos to artikler 16. og 17. februar om angivelig «no platforming» ovenfor Frode Helland i sammenheng med foredrag ved Vitenskapsteoretisk forum, NTNU 25. februar, kan muligens være morsomme og pirre skadefryden hos enkelte lesere, men overvettes sannferdige er de ikke.

Bakgrunnen er som følger: I Hellands bok Rasismens retorikk - studier i norsk offentlighet (2019) fremsettes en rekke anklager mot professor emeritus Truls Wyller, tidligere leder av nettopp Vitenskapsteoretisk forum. Etter mitt skjønn er disse anklagene utilbørlige, og jeg er ikke alene om å mene så. Interesserte lesere kan konsultere Morgenbladets spalter for ordskiftet mellom Wyller og Helland.

Da jeg den 11. februar ad omveier fikk vite at Helland var invitert til Vitenskapsteoretisk forum, sendte jeg en firelinjers e-post til forumets ledere hvor jeg uttrykte i klartekst at jeg syntes dette var et mildt sagt uklokt valg. Jeg syntes det var dårlig akademisk kutyme, for ikke å si mangel på folkeskikk, å velge ut nettopp Helland til å komme oppover til Wyllers gamle enemerker for blant annet å snakke nedsettende om ham. Jeg forventet intet svar eller annen reaksjon på e-posten, men mottok en kort forklaring som jeg satte pris på, dog uten å endre mitt synspunkt.

Les også:

Eikrem om at UiO-dekan er invitert til rasismedebatt ved NTNU: «Skandaløst og særs lite kollegialt»

For en del som kjenner filosofimiljøet i Trondheim, er det ganske nærliggende å tenke seg at invitasjonen til Helland kom i stand nettopp fordi han representerer en kritikk av Wyller fra politisk-ideologiske beveggrunner snarere enn rent faglige. Khrono har selv det siste året skrevet om hvordan ansettelsesprosesser har vært omstridte i samme fagmiljø og hvordan Wyllers lærebok ifølge enkelte kolleger er et problem. Det fremstår noe underlig at Khrono ikke forsøker å sette saken inn i en slik større sammenheng, men isteden fokuserer på min egen beskjedne rolle.

Det kan være at mer retoriske snuoperasjoner av typen «offeret som ble synder» kan appellere til enkelte journalisters fantasi og leseres interesse. Å tillegge min person noen innflytelse på Hellands ytringsmuligheter, er på sett og vis flatterende, men heller komisk. Og jeg er definitivt ingen tilhenger av «no platforming». Imidlertid fant jeg det på sin plass å ytre hva jeg syntes om den betenkelige mangel på kollegial medmenneskelig aktelse som denne invitasjonen bar bud om.

Med dette settes det fra min side punktum for denne saken.