Du skal aldri sløse bort en god krise

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I den pågående diskusjonen om sviktende rekruttering av lærere tegnes det et bilde av en usikker tid og en pågående «krise». Det skrives side opp og side ned om hvor kjipt det er å jobbe som lærer og at utdanningen er for lang og teoretisk. Negativiteten har bredt seg over lærerprofesjonen, og myndigheter, forskere og interesseorganisasjoner forsøker å svare på den store gåten: Hvorfor vil ikke flere bli lærere? 

På grunn av hvordan vi konstruerer og forstår «krisen» vi står i, formes løsningene våre av dette utgangspunktet. I debatten er vi blindt fokusert på at for få vil bli lærere. Vi har overbevist oss selv om at «krisen» er lærerfrafall og for få lærerstudenter — som tilsvarer å si at lærerfrafall fører til lærerfrafall og for få lærerstudenter fører til for få lærerstudenter. 

Dermed ender vi opp med enkle løsninger på komplekse problemer som dreier seg om å gjøre det lettere for flere å begynne på lærerutdanningene og beholde lærere i skolen. 

lærerutdanning

Foreslår å legge ned landets lærer­utdanninger: — Det er skolekrise

Men hva slags løsninger er dette, og tjener de læreryrket og lærerutdanningene på lang sikt? For eksempel, når «krisen» defineres som mangel på nye lærerstudenter, foreslår vi løsninger som øker antallet studenter på kort sikt, men lite annet. Og når vi mener at målet er å beholde lærerne i skolen, skaper vi løsninger som forsøker å gjøre nettopp det, men lite annet.

I debatten om lærerutdanning trekkes vi mot en nostalgisk forestilling om en tid vi husker som bedre: før grunnskolelærerutdanningene ble mastergrad, og før karakterkravet til lærerutdanningene ble innført. Men tror vi virkelig at dette er problemet? Ja, i hvert fall hvis vi ser på løsningene som foreslås: fjerne opptakskrav, åpne for flere alternative veier inn i lærerutdanningene, nettbaserte eller deltidsbaserte varianter, og kutte ned på lengden. 

Dette er løsninger vi kun ser på grunn av hvordan «krisen» har blitt skapt og opprettholdt. På kort sikt får vi kanskje flere lærerstudenter, men på lang sikt svekkes profesjonen. Hvem vil begynne i en profesjon som over tid har vært offer for kortsiktige og kontraproduktive plasterløsninger?

Debatt ● Rakel Rohde Næss og Carl-Magnus Nystad

Erfaringsbasert master for grunnskolelærere svarer opp Nokuts anbefalinger

Vi frykter at dette forverrer situasjonen og fører til at vi ender opp med nye problemer skapt av de kortsiktige løsningene. Problemet skyldes neppe profesjonaliseringen av lærerutdanningene, og løsningen på «krisen» er neppe å redusere profesjonaliseringen.

Det er gjort mye forskning på hvorfor færre ønsker å bli lærere. Redusert respekt for lærerrollen, svak lønnsutvikling og krevende arbeidsvilkår er gjennomgående temaer. Det blir derfor forvirrende at mange hevder at problemene i lærerutdanningene handler om at unge må ta store valg for tidlig, at utdanningen er for lang, eller at masteroppgaven fremstår som irrelevant. 

Dette er en urovekkende forståelse av utfordringene, særlig i lærerutdanningen. Vi må huske at søkertallene til grunnskolelærerutdanningen økte etter at det ble en masterutdannelse. Det var først etter tunge pandemiår og harde streikefronter at tallene sank igjen. 

Og, hvorfor skal potensielle lærerstudenter være så spesielle? De mest populære studiene er lange profesjonsutdanninger som — med positivt fortegn og som en del av deres skapelsesmyte — beskrives som både krevende å komme inn på og å gjennomføre. Der lærerutdanningen tar inn alle som vil, må juss, medisin og psykologi avvise folk ved døra. 

Til tross for bred enighet om at ikke hvem som helst kan bli lærer, og at læreryrket krever dyktige folk for å lykkes, er altså løsningen å gjøre det enklest mulig for flest mulig å starte på lærerutdanningene. Som lavpriskjeder starter vi et kappløp mot bunnen, men i stedet for å presse ned prisen, senker vi kravene i utdanningene. Konkurransen om et synkende antall lærerstudenter mellom de mange institusjonene har ført til at bare NTNU har unngått å gi etter og fjerne karakterkrav. Dette er en konsekvens av den krisestyrte diskursen vi skaper.

Debatt ● Catharina Christophersen og Kari Holdhus

En stortings­melding bygd på ønsketenkning?

De politiske tiltakene som er lansert maler et bilde av lærere og lærerstudenter som mangelfulle og litt stakkarslige: det er for krevende for dem å ta utdannings- og karrierevalg tidlig, mastergraden er for utfordrende, og de vil ikke følge den tradisjonelle ruten med utdanning før jobb. Lærerutdannere trenger ikke engang forskningskompetanse, og vi må «avakademisere» læreryrket. 

Det fremstår rett og slett paradoksalt at et yrke dypt forankret i kunnskap beskrives som «for akademisert». 

Når vi sammenligner med andre femårige profesjonsutdanninger, blir det dessuten åpenbart at utfordringen for våre lærerstudenter ikke er for høye ambisjoner. Likevel innrømmer vi implisitt, gjennom de løsningene som foreslås, at problemet nettopp er ambisjonsnivåene. Denne forståelsen er bare mulig innenfor en mangeldiskurs, der lærerstudenter og lærere framstår som litt stakkarslige og ikke like dyktige som andre yrkesgrupper. Denne forståelsen samsvarer heller ikke med forskning på masterutdannede lærere, som viser at de er langt fra stakkarslige. 

Er det en innrømmelse vi kan stå inne for, og hvor lang tid tar det før det blir sannheten? 

Det er en dissonans mellom måten vi prøver å snakke opp læreryrket, og tiltakene vi gjør for å få flere til å bli lærere. Nærmest alle er enige om at læreryrket er samfunnets grunnmur. Da bør vi kanskje rette blikket mot de lærerstudentene og lærerne vi allerede har, i stedet for å jage potensielle rekrutteringsobjekter. 

lærerutdanning i Norden

Sverige går motsatt vei av Norge: Vil heve kravene til lærerutdanningen

Når vi fokuserer på dem som ennå ikke har valgt utdanningen eller yrket, glemmer vi at den beste reklamen for læreryrket er den tiårige reklamen elevene får hver skoledag. Akkurat nå fungerer ikke denne reklamen, og det har ingenting med ambisjoner i lærerutdanningen å gjøre. 

Med et snev av galgenhumor kan vi konstatere at det sannsynligvis aldri vil bli billigere enn nå å satse betydelig på de lærerstudentene og lærerne vi allerede har. Mer ambisiøse løsninger forutsetter en ny forståelse av problemene, som åpner for løsninger som går utover enkle og midlertidige grep for å senke terskelen til læreryrket.

Fordi det ville jo vært for dumt å sløse bort en god krise.

Til slutt er det nødvendig å erkjenne at ingen av oss er uskyldige for hvordan og hvorfor «krisen» har oppstått. Forskere må snakke opp «krisen» for å sikre støtte til sin forskning, og interesseorganisasjoner bruker «krisen» for å få gjennomført det de er opptatt av. Alle i utdanningsøkosystemet ser ut til å tjene på å gjøre lærermangel og lærerfrafall til en spesifikk «krise». Bortsett fra våre faktiske lærerstudenter og lærere, selvfølgelig.