Forskning bør vurderes ut fra innhold og kvalitet og ikke hvor det er publisert

For at samfunnet skal ha tillit til forskning må vi vite at den er troverdig. Derfor må listen for hva som blir publisert som forskning totalt sett være høy, og denne tilliten kan ikke bare gjelde forskning som er publisert i noen få utvalgte tidsskrifter. For å sikre dette er vi avhengig av solid fagfellevurdering i alle vitenskapelige tidsskrifter. Denne fagfellevurderingen skiller publisering av forskning fra annen publisering, og må sikres og utvikles.

Bård Harstad mener at dagens tidsskriftshieraki gir en nødvendig og god indikasjon på kvaliteten av forskning. Han stiller seg undrende til hvordan prinsippene i Dora-erklæringen skal kunne la seg realisere i praksis.

Harstad er en av mange redaktører som gjør et viktig arbeid for å publisere forskning av høy kvalitet. Forskningssystemet er avhengig av at redaktører som Harstad fortsetter dette arbeidet og også sprer sin kunnskap om å vurdere forskning til sine redaktørkolleger i andre tidsskrift – både på dagens såkalte nivå 1 og 2.

I stedet for å bygge et hierarki av tidsskrifter som graderer forskningen, bør vi ha en felles forståelse av hva som er god forskning. For å bruke en metafor fra friidrettsbanen bør vi se på vurdering av forskningskvalitet som høydesprang og ikke lengdehopp. Det bør være en felles list for hva som er god forskningskvalitet som alle bør over. Denne lista må vi sette høyt nok, slik at vi sikrer kvaliteten uavhengig av hvor forskningen er publisert.

Dersom vi i praksis etablerer en forskningskultur med flere nivåer på hva som anerkjennes som god forskning står vi i fare for å undergrave hele systemet. Målemetodene som tidsskriftshierakiet dels bygger på, med Journal Impact Factor (JIF) som den viktigste, har store svakheter og er lite egnet til å måle kvaliteten på enkeltartikler. Faktoren ble i sin tid utviklet for at forskningsbibliotekene skulle få en veiledning til hvilke tidsskrifter de burde kjøpe inn, og ikke for å vurdere kvaliteten til den enkelte artikkelen som publiseres. En begrenset andel av artiklene som publiseres i tidsskriftene med høy JIF står for den største andelen av siteringene. Det betyr at flertallet av artiklene i disse tidsskriftene siteres mindre enn gjennomsnittet. Likevel får artiklene som publiseres der høyere prestisje enn andre.

Les også:

Enn så lenge virker tidsskrift-hierarkiet helt nødvendig

I tillegg til JIF er det også etablert andre rangeringssystemer, slik som nivå 1 og 2 i det norske tellekantsystemet. Dette er basert på fagmiljøenes vurderinger av hvilke tidsskrifter de mener er de viktigste og beste innenfor sitt fagområde. Det vil alltid være slik at noen tidsskrifter er dyktigere enn andre til å tiltrekke seg gode redaktører og fagfeller. De vil kunne bidra til at artiklene som publiseres løfter seg mer gjennom vurderingsprosessen. Det er viktig å utvikle slik god praksis i hele bredden av tidsskrifter. Uansett er det problematisk å bruke slike rangeringer som et mål på kvaliteten til det enkelte forskningsbidrag eller som grunnlag for finansiering. Forskningen bør vurderes ut fra dets innhold og kvalitet og ikke hvor det er publisert.

Det vil alltid være forskjell på hvor god en artikkel eller en studie er. Noen har bedre og mer data. Noen har bedre metode og statistiske analyser. Noen har mer solid teori og er nytenkende på det. Noen får mer tydelige resultater og dermed konklusjoner. Og noen har rett og slett mer teft for hva som er mest spennende innen hennes eller hans felt.

Les også:

Sjekk hvor mye tid og penger forskere bruker på å formatere artikler for ulike tidsskrifter

Det viktige er at vi bygger et system der man har tillit til at all forskning som publiseres holder tilstrekkelig god kvalitet. Som den ferske nobelprisvinneren i medisin William Kaelin framhever: «The main question when reviewing a paper should be whether its conclusions are likely to be correct, not whether it would be important if it were true. Real advances are built with bricks, not straw.»

Dagens system med prestisjetidsskrifter har store svakheter som er med på å fremme publisering av positive funn og studier som ikke lar seg reprodusere. Dette er ikke å bygge et hus av murstein, men derimot et korthus.

Som leser og bruker av forskning er det viktig å kunne ha tillit til systemet. Vi er alle avhengige av at lista for forskning er satt høyt nok – i alle tidsskrifter og kanaler.